Erna Solbergs blogg

I politikken, som i hverdagslivet, er det greit å huske på hvem som er ens venner og hvem som har hjulpet en. Makten i regjeringsapparatet gjør det motsatte når de nå vil strupe de private barnehagene som har hjulpet dem nå sitt viktigste velferdsløfte fra 2005.

Regjeringen har sendt ut et forslag på høring om å nekte private barnehager å ta ut utbytte, og fristen går ut denne uken. Kamp mot såkalte ”barnehagebaroner” (som ikke finnes) er bakgrunnen. Resultatet blir noe annet. Private Barnehagers Landsforbund vurderer nå å stenge barnehager. Færre vil starte nye. Nedleggelser kan bli realitet.

Det er ekstremt synd. Vi var endelig kommet til et punkt hvor vi kunne fokusere mer på kvaliteten og innholdet i barnehagene. Barnehageportaler, valgfrihet og bedre kvalitet ville være det neste naturlige steget. I stedet vil regjeringens forslag, hvis det gjennomføres, rote det hele til.

De private barnehagene er en av våre viktigste velferdsleverandører. De bør roses for den jobben de gjør. Vi politikere burde se på hvordan vi kan gjøre det lettere for dem å drive, derfor har Høyre jobbet for å likestille offentlige og private barnehager.

De private barnehagene har sørget for å levere det velferdsløftet for norske familier som gode, trygge barnehageplasser er. De ble invitert av det offentlige til å bidra, under ett sett regler. Nå som de rødgrønne har fått det som den ville ha det, skal de endre reglene og strupe de private.

Politikkens mål handler mer om å sende symboler om å ”ta de rike”, uansett om det får negative konsekvenser for familier og barn, og uavhengig om det er snakk om folk som faktisk er rike i det hele tatt.

For sannheten er jo at de færreste barnehagegründere er rike. Dette er folk som mest av alt er opptatt av å gjøre en god jobb, levere en god tjeneste og – ja – gjerne tjene til litt på det. Noe de færreste uansett gjør. I følge Ailin Aastvedt, forskeren som har laget rapporten Regjeringen baserer seg på, er det bare ett eller to selskaper som tar ut store utbytter!

Når Kristin Halvorsen nådde sitt barnehageløfte – langt på overtid – var det takket være den utrettelige innsatsen fra de private barnehagene. Tall fra SSB viser klart at de har båret hovedvekten av de nye barnehageplassene. Fra 2000 til 2008 kom det 872 nye barnehager i Norge. Nesten 9 av 10 av dem var private.

Ikke bare reddet de en presset statsråd som hadde lovet egen avgang. De private barnehagene gjør det også til gagns, med mer fornøyde foreldre enn dem som har barn i offentlige barnehager.

Dette er ikke noe jeg eller Høyre har funnet ut eller på. Det står svart på hvitt i en undersøkelse Kristin Halvorsens eget Kunnskapsdepartement har bestilt.

Staten bruker milliarder av kroner på å betale private selskaper som får ta ut utbytte, enten de legger asfalt på veiene våre, selger ammunisjon til hæren vår eller lager medisiner til helsevesenet vårt. Hvorfor er plutselig barnehagene blitt Den Store Stygge Ulven for rødgrønne politikere?

Denne forskjellsbehandlingen kan vanskelig ses på som annet enn enda et utslag av de rødgrønnes private allergi.

De private barnehagene burde roses og oppmuntres. Hvor heldige er vi ikke i Norge, som får velferdstjenester levert på gode og solide måter av andre enn staten? Selvsagt skal staten betale nok til at barnehagene blir tilgjengelige for alle. At skattebetalernes penger skal sløses bort ved at staten gjør alt selv – isolert fra kreativitetsfremmende og kostnadsbesparende konkurranse – er derimot bare tull.

Det er mye idealisme i de private barnehagene, men med idealisme alene – uten noe kapital – kommer man ikke langt. Det er derfor regjeringens forslag om å nekte private barnehager å ta ut utbytte, er så katastrofalt. Småbarnsforeldre risikerer nå nedleggelser og stengninger av private barnehager, og vordende foreldre vil måtte se at færre vil våge å etablere nye barnehager. Noe regjeringen selv innrømmer i sitt forslag til ny forskrift.

For Høyre er det et mål å slippe alle gode krefter til. Skal vi sikre en varig velferd i Norge, må vi lære oss å gjøre ting smartere og bedre. Den serviceinnstilling, idealisme og kostnadsbevissthet som skapes av at private slipper til i barnehagesektoren er en god ting.

Uten de private barnehagene hadde det vært lite barnehagepolitikk å skryte av for de rødgrønne. Det fortjener de honnør for, ikke karakteristikker om ”barnehagebaroner” og regelverk som i verste fall fører til at mange av dem legger ned.

(Innlegget har stått på trykk i VG 10.08.2010)

Vurdert til: av 277 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Økonomer, ingeniører, naturvernere, politikere, hele Bergen og halve Sandviken har ytret sine meninger om høyspentmastene i Hardanger. Det er mange stemmer i debatten om dette betydelige naturinngrepet. Diskusjonen har ført til at flere enn energibyråkratene har fått presentere argumenter og synspunkt. Det mener jeg gir oss gode grunner til å revurdere både traseene, om kabling er bedre og hele utbyggingen.

Saken om høyspentledningen Sima-Samnanger har to sider. Vi forstår at det må tas hensyn til forsyningssikkerheten i Bergensregionen. Vårt moderne samfunn er sårbart, og Norge trenger et moderne kraftnett. Behovet for mer strøm i Bergensområdet ar en av grunnene til at jeg ønsket gasskraftverk på Mongstad velkommen. Etter min mening er det ikke aktuelt å spille med forsyningsikkerhet.

På den annen side har vi hensynet til Hardangernaturen. Høyre vil gi fremtidens nordmenn de samme muligheter til vakre naturopplevelser som nåtidens nordmenn. Byggingen som skal skje nå har minst et 50 års perspektiv over seg. Jeg mener denne generasjonskontrakten er en forpliktelse som er viktig å overholde. Mange andre deler også denne oppfatningen.

En meningsmåling har vist at 55,7 prosent nordmenn er motstandere av kraftlinjen gjennom Hardanger. Bare 18,3 prosent støtter utbyggingen. Senterpartiet har landsmøtevedtak mot luftspenn. SV er heller ikke begeistret for løsningen som er valgt. Internt i Arbeiderpartiet er det også strid. Det kan vil lese om hver dag.

Denne splittelsen burde ha fått varsellampene til å lyse rødgrønt både hos olje- og energiminister Terje Riis-Johansen og Statnett. De burde skjønt at en sak som dette krever en åpen beslutningsprosess og solid politisk håndverk. Debatten som går nå vitner om det motsatte. Regjeringen har holdt kortene tett til brystet, det har ikke vært åpne faglige debatter om alternativer. Vi så hvilke konflikter som tårnet seg opp, og i 2007 foreslo vi i Høyre at det skulle utarbeides nye retningslinjer som ga mer jord- og sjøkabling når nye nett trekkes .

Høyre har derfor tatt initiativ til en åpen høring for å gi en skikkelig gjennomgang av sakens mange sider. Vi er nødt å gjennomføre dette på egenhånd siden regjeringen skjuler seg bak byråkrati og lukkede dører. Det er mange spørsmål som fortjener oppklarende og fullstendige svar. Har naturens egenverdi blitt tilstrekkelig vektlagt i beregningene? Finnes det andre traseer som er reelle alternativ? Hvordan bør vi legge høyspentledninger i fremtiden?

Sjøkabler har vært lansert som en løsning i Hardanger. Den sparer oss for større naturinngrep, men vil koste mer å bygge. En av innvendingene har også vært at teknologien ikke er moden for bruk ennå. Det kan vi delvis takke regjeringen for. De avviste nemlig Høyres forslag å etablere et fagråd som kunne fungert som pådriver for raskere utvikling av kablingsteknologi. En sjøkabel i Hardanger kunne stadfestet Norges posisjon som verdensledende på undervannsteknologi.

I fjor foreslo vi også at regjeringen skulle utarbeide klare retningslinjer for mer bruk av jord- og sjøkabler i kraftnettet. Det ble nedstemt. Vi trenger en bred politisk enighet om fremtidig norsk nettpolitikk. Snart kommer det flere lignende saker opp til behandling. Det er blant annet planlagt en kraftlinje mellom Fardal i Sogn og Ørskog på Sunnmøre som kommer til å krysse fjordlandskap 25 kilometer fra turistmagneten Geiranger.

Jeg mener det er viktig å huske på at politikere av og til er nødt til å ta upopulære beslutninger. Det er en del av jobben vår. Før man tar en upopulær avgjørelse må man imidlertid være helt sikker på at det riktige alternativet blir valgt. Jeg er ikke sikker på om dette har skjedd i Hardanger. Høyres høring vil hente gode og gjennomtenkte innspill som regjeringen må bruke til å revurdere den beslutningen de har tatt.

(Innlegget har stått på trykk i Bergensavisen 10.08.2010)

Vurdert til: av 223 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sommeren er tid for ferie og hygge for folk flest. Dessverre er det også høysesong for mange kriminelle. Hver sommer er avisene preget av oppslag om hvordan kriminaliteten rammer.

Det vil merkes godt i hele landet. Vi har hatt en jevn utvikling med stadig mindre synlig politi i gatene. Bare de to siste årene har sentrum politistasjon i Bergen blitt nedbemannet med 25 årsverk. I Oslo sentrum har antall politifolk blitt halvert på 20 år. Politiet gjør så godt de kan med ressursene de har til rådighet, men det er umulig å kutte så mye uten at det går utover publikum.

Det er mye som påvirker hvilke rammer politiet har å jobbe med, men arbeids- og ressurssituasjon er til syvende og sist et politisk ansvar. Et ansvar de rødgrønne har sviktet.

At det blir mindre politi utfordrer lovlydige folks trygghetsfølelse, og det styrker trygghetsfølelsen til de kriminelle. Det motsatte av hvordan det burde være.

Ikke bare trues tryggheten til innbyggerne, men også politiets egen trygghet. I vanskelige og muligens farlige situasjoner opplever de å ikke kunne tilkalle forsterkninger. Utviklingen er rett og slett uakseptabel.

Vi har i fem år hatt en justisminister som har lovet bedring. Som har skrytt av innsatsen til regjeringen. Og som har fortalt oss at regjeringens justispolitikk er en suksess. Det er en historie Knut Storberget blir stadig mer alene om å fortelle.

Høyre mener kriminalpolitikken er moden for en skikkelig gjennomgang. Derfor jobber vi nå med en helhetlig kriminalplan som skal danne grunnlaget for politikken vi vil føre i regjering. På noen områder har vi allerede konkludert.

Først og fremst: Politiet må få mer ressurser hvis vi skal ha mer synlig politi i gatene. Derfor vil Høyre frem mot 2015 bevilge 1,4 milliarder ekstra til 2000 flere politimenn- og kvinner enn i dag. Nyutdannede fra Politihøgskolen skal se frem til arbeid, ikke arbeidsledighetskø.

Vi har påbegynt opptrappingen i våre budsjetter. Bare for 2010 har vi foreslått å styrke politiets driftsbudsjett med 220 millioner. Frem mot 2015 vil Høyre bevilge 1,4 milliarder ekstra til 2000 flere politimenn- og kvinner enn i dag. Nyutdannede fra Politihøgskolen skal se frem til arbeid, ikke arbeidsledighetskø.

Politiets infrastruktur påvirker hvordan ressursene brukes. Det sier seg selv at når politiet i Bergen opplever at de må til Trondheim, og politiet i Oslo drar til Vadsø, for å sette folk i varetekt har vi et problem. Politiet bruker en hel arbeidsdag eller mer på fangetransport, og kostnadene er store. Derfor mener Høyre at varetektsplasser fremover må plasseres nærmest mulig de operative politikamrene for å redusere reisetiden.

Organiserte kriminelle står direkte eller indirekte bak mye av den tyngste og groveste kriminaliteten. Også mer hverdagslig kriminalitet som innbrudd i private hjem og biler øker nå i omfang fordi den er blitt organisert. Noe som har blitt tydeliggjort gjennom opprulling av flere saker med omreisende bander av østeuropeiske kriminelle.

Å stanse utenlandske kriminelle ved grensen vil derfor være noe av det mest effektive vi gjør.

Det er EU som kan vedta de nødvendige endringene. Norge kan slåss for at EU gir oss de nødvendige hjemlene til å utvise EØS-borgere som utnytter bevegelsesfriheten på det groveste. Her mener jeg regjeringen har sviktet.

Høyre mener også at utenlandske kriminelle bør sone i egne avdelinger for å hindre dem i å knytte nettverk i Norge. Innsatsen for å kjøpe soningsplasser for dem i hjemlandet må trappes opp. De man ikke får kjøpt plass til i utlandet skal transporteres rett fra fengsel til hjemlandet etter endt soning.

Nulltoleranse mot narkotika vil fortsatt være viktig for Høyre fordi det har enormt ødeleggende effekter på den enkelte bruker, familie og venner og samfunnet som helhet.

Førsteskansen mot narkotika er tollvesenet. Økte bevilgninger vil gi økte beslag, og mindre innførsel.

Høyre vil gjøre salg av narkotika på eller ved skoler, barneverninstitusjoner og andre steder der barn og unge oppholder seg, samt til barn og unge generelt, straffeskjerpende.

De som ønsker avrusing må få et bedre tilbud enn i dag. Høyre vil legge til rette for mer avrusning enn i dag, blant annet gjennom å hilse private og ideelle organisasjoner velkommen og å lære fra vellykkede programmer i utlandet.

Jeg håper arbeidet med krimplan vil engasjere, og jeg håper at de av dere som har synspunkter på det tar kontakt med oss. Bruk gjerne e-postadressen politikk@hoyre.no

Vurdert til: av 224 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I min tale til Høyres landsmøte i helgen snakket jeg om utfordringene i norsk skole, og hvordan disse kan løses.

Jeg påpekte noen faktiske forhold om norsk skole som bør bekymre alle som ønsker en god skole som gir våre barn en best mulig start på livet.

• 1 av 5 elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive godt nok.
• 1 av 3 elever dropper ut av videregående utdanning.
• 70 % av norske kommuner følger ikke Opplæringslovens pålegg om tilpasset undervisning.
• Syv av ti lærere sier at de har behov for mer etter- og videreutdanning.
• 900 plasser til videreutdanning i matematikk og språk står tomme.

Deretter etterlyste jeg en kunnskapsminister med ambisjoner om å løse disse problemene, og fortalte om hva Høyre hadde foreslått og hva vi ville foreslå.

Svaret jeg fikk fra Kristin Halvorsen i VG var at ”Erna svartmaler skolen”.

Kristin Halvorsen har en argumentasjonsteknikk hvor hun oppfører seg fornærmet på vegne av skolen eller på vegne av lærerne hver gang noen er uenig med henne. Slik vil hun unngå å diskutere fakta.

Kunnskapsministeren burde heller ta heller en saklig debatt om skolen. For hvordan skal de løse problemene i skolen hvis de ikke vil innrømme at de finnes?

Jeg kritiserer ikke skolen. Jeg kritiserer Kristin Halvorsen, og det gjør jeg fordi hun ikke gjør nok for å løse problemene. Kunnskapsministeren er ingen solkonge i norsk skole, og hun kan heller ikke forvente å bli behandlet som en.

Vurdert til: av 228 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den siste tidens debatt om islamisering i kjølvannet av demonstrasjonene mot tegningen av profeten Muhammed i Dagbladet er på vei til å anta en form jeg er redd for at passer de radikale kreftene godt, og at den vil føre til mer islamisme, ikke mindre.

Historien om hvordan tegningen fant veien fra PSTs Facebook-side til Dagbladet fremstår som et godt stykke pr-arbeid fra de radikale islamistene. De forstod nok bedre enn Dagbladet hvilke reaksjoner de kunne få ut av trykkingen. De er i stand til å bruke media til sin fordel for å få muslimer til å føle seg krenket og satt til siden i samfunnet for å bidra til ytterligere radikalisering. NRK melder at radikale muslimer fra Wahabi-retningen av islam aktivt rekrutterer unge gutter i Oslo. Denne taktikken og utviklingen har de moderate muslimske kreftene et ansvar for å avkle og bekjempe. Et ansvar jeg mener de også har tatt.

For det er de moderate kreftene som er i flertall. Glemmer vi det i debatten gjør vi oss selv en bjørnetjeneste. Mens vi har sett én person som har målbåret den radikale islamismen (uten at vi dermed skal tro han er alene) har de moderate stemmene vært mange. Afshan Rafiq, Abid Raja, Hadia Tadjik og Usman Rama er blant dem vi har sett ta tydelig avstand fra islamistene, og fremholdt en muslimsk retning i tråd med grunnleggende vestlige verdier. Vi som mener et mangfoldig samfunn er et bra samfunn må støtte opp om nettopp den moderate majoriteten.

Radikale islamister er en marginal gruppering. Det betyr ikke at vi skal late som om det ikke eksisterer, eller er et problem. På samme måten som nynazistmiljøet på 90-tallet var det. Og vi må jobbe sammen med de moderate kreftene for å knekke det radikale miljøet, på samme måte som vi greide det med nynazistene. For det er betydelige likhetstrekk. Både da og nå er det en elite på toppen som tilbyr en ideologi og en følelse av tilhørighet til sinte unge menn. Hvis vi greide det med nynazistene er det ingen grunn til at vi ikke kan greie det med islamistene.

De som fremholder en politikk hvor man ønsker å forby religiøse plagg, eller på ulikt vis sanksjonere mot dem som bruker dem – de bærer ved til radikaliseringsbålet. Det gir kraft til de radikale kreftenes argumenter. Når de oppsøker unge frustrerte menn og forteller dem at Norge ikke respekterer deres religion, og at de ikke har grunn til å føle tilhørighet til landet – så kan de peke nettopp på slik argumentasjon.

Vi skal aldri kompromisse på grunnleggende verdier som mennekerettighetene, demokrati, likestilling, religionsfrihet, ytringsfrihet med mer. Disse verdiene er ufravikelige, og har ikke noe mindre egenverdi for mennesker med bakgrunn fra land som ikke har den samme tradisjonen for dem. De som ikke respekterer disse verdiene har ikke noe i Norge å gjøre.

Men vi trenger heller ikke kompromisse for å få til en vellykket integrering. Det vi må gjøre er å gi minoritetene en grunn til å føle tilhørighet til Norge. Enten det er den raskest voksende gruppen (polakker), eller mennesker fra kulturer som i utgangspunktet står lenger fra vår egen.

Det gjør vi ikke ved å støte dem ut av samfunnet. Enten det skjer gjennom sosiale stønadsordninger, skoleverket, forbud mot klesplagg eller ved at etniske nordmenn unngår kontakt med nye landsmenn.

USAs store styrke har vært deres evne til å absorbere de nyankomne inn i samfunnet. Ikke fordi de assimileres, men nettopp fordi deres egenart respekteres. Den amerikanske drømmen om at man kan skape et godt liv for seg selv og sin familie gjennom hardt arbeid er tilgjengelig for alle.

Norge trenger også tydelige verdier alle, uavhengig av bakgrunn kan enes om. Vi må tilby muligheter for alle. Vi som samlet nasjon, uavhengig av religion, hudfarge og bakgrunn må snakke mindre om hvor vi kommer fra og hva som skiller oss. Vi må snakke mer om hva vi i fellesskap skal være slags samfunn i fremtiden. Hva kan vi sammen tilby de kommende generasjoner? Ingen ønsker et samfunn preget av konflikt for sine barn. Ingen ønsker et samfunn hvor det er de ekstreme røstene som dominerer samfunnsdebatten.

Vi må slå ring om de grunnleggende og ufravikelige verdiene, og samtidig være respektfulle for at vi er forskjellige og lever forskjellige liv innenfor rammene av det samme samfunnet.

Jo Benkow, Norges første stortingsrepresentant med minoritetsbakgrunn sa at ”Jeg velger Høyre fordi det er partiet som best sikrer meg retten til å være annerledes”. Det er den verdien vi må bygge Norge på også i fremtiden. Og det skjer ikke hvis vi, den moderate majoritet lar ytterliggående krefter dominere debatten.

Vurdert til: av 235 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Utdanningsdirektøren gikk i forrige uke ut og advarte mot at det er på vei til å danne seg A og B-lag i skolen. Det bør anspore oss til en ekstra innsats for å motvirke den utviklingen.

Vi vet at den aller viktigste faktoren for å få gode resultater i skolen er gode lærere. Men gode lærere er ikke uavhengige av god skoleledelse og aktive skoleeiere.

Norsk skole er heldigvis full av eksempler på kommuner og fylkeskommuner som gjør en kjempeinnsats. Nå ønsker Høyre å gi de skolene som jobber systematisk for å bli bedre en fjær i hatten, og vi vil oppmuntre alle skoleeiere til å lære av godt arbeid. Derfor har vi i dag foreslått å sette av 50-75 millioner til å belønne kommuner og fylkeskommuner som har gjort en spesielt god jobb på forskjellige områder.

Sist Høyre hadde Utdanningsministeren igangsatte vi en ordning med demonstrasjonsskoler. Dette var skoler som kunne vise til gode resultater og som man mente at andre kunne lære av. Slik håpet vi å spre kunnskap om ”beste praksis” i skolenorge. I fjor avviklet regjeringen i det stille denne ordningen.

Høyre mener at norsk skole fortsatt vil ha godt av å lære av de gode eksemplene, og vi vet at det finnes mange gode eksempler å lære av. At behovet er stort vet vi.

Gode skoler skapes gjennom systematisk arbeid og fokus på å finne ut hva som virker. Vårt forslag vil belønne de skolene som over flere år har vist at de kan forbedre seg, og som kan dokumentere hvordan de har jobbet for å bli bedre. Denne dokumentasjonen vil gjøre det mulig å spre metodene til andre.

Vi ser for oss at kriterier man kan belønnes etter blant annet er:
- Reduksjon i dropout.
- Antall elever som heves over kritisk lesegrense.
- Forbedring på nasjonale prøver.
- Reduksjon av mobbing.
- Systematisk etter- og videreutdanning for å heve lærernes faglige nivå.
- Kvalitetssikringssystem for læringen.
- I hvilken grad kommunen følger Opplæringsloven.

En slik ordning vil også kunne ta høyde for at målingsverktøyene skal kompensere for faktorer som kommunene ikke selv er herre over, som for eksempel foreldrenes sosiale bakgrunn. Slik unngår vi statistiske skjevheter i vurderingssystemet.

Jeg tror at å belønne og fremheve de som yter en ekstra innsats er bra. For mange vil det være en god motivasjon til å jobbe enda bedre. Ingen blir dårligere av at andre blir bedre. Hvis vi tvert i mot lærer av hverandre kan alle forbedre seg.

Derfor er jeg skuffet over at Arbeiderpartiets Marianne Aasen avviser forslaget uten å gå inn i det konkrete innholdet. En overfladisk vurdering av at ”det må tas helt andre grep enn å lage konkurranse” bidrar i hvert fall ikke til at vi løfter frem og belønner de som gjør en god innsats for elevene. Når regjeringen har lagt ned ordningen med demonstrasjonsskoler i tillegg virker det som om de tvert i mot vil skjule de gode eksemplene. Det lærer ingen av.

Vurdert til: av 227 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

SV har slått fast at de vil fjerne leksene i skolen. Foreløpig har de foreslått å erstatte det med to timer leksehjelp. Argumentasjonen er at siden det er ulike forutsetninger i hjemmet for å hjelpe sine barn så kan det forsterke forskjeller å gi lekser.

Inntredenen i Kunnskapsdepartementet har på mange måter vært en vekker for SV. Retorikken er i stor grad lagt om, og det er mer fokus på å prate om kunnskap enn før. Dessverre ser vi at politikken fortsatt ikke er tilpasset retorikken. Jeg er nesten fristet til å si at utspillet om å fjerne lekser slik sett er forfriskende ved at det er litt betryggende å se at SV også snakker gjenkjennelig om skolen innimellom.

Høyre har ikke noe imot leksehjelp, det kan være et godt tilbud. I mange Høyrestyrte kommuner prioriteres både leksehjelp og sommerskole for de som ønsker det. Det jeg ikke aksepterer er SVs verdenssyn hvor det ses på som et problem, og ikke en ressurs, at foreldrene kan hjelpe sine barn til å lære mer.

Jeg mener tvert i mot at foreldrene i større grad enn i dag bør ses på som en ressurs, og at vi bør kunne forvente mer av dem og at de involveres mer. Det virker som om SV begynner på nytt hver gang de skifter Kunnskapsminister, og glemmer hva forgjengeren har gjort. Bård Vegar Solhjell la frem en rapport for 1,5 år siden om kvaliteten i skolen. Der ble Nylund skole i Stavanger trukket frem som et godt eksempel. Jeg har selv besøkt Nylund og er helt enig i at den er et eksempel til etterfølgelse. Nettopp fordi de har høye forventninger til at foreldrene deltar aktivt – forventninger foreldrene i høy grad innfrir. De som ikke gjør det kan faktisk forvente seg et personlig møte med rektor for en samtale om hvor viktig det er, og hvordan skolen kan legge til rette for det. Jeg anbefaler denne videosnutten som viser hvordan Nylund jobber.

Vi fjerner ikke foreldrenes påvirkning på sine barns læring ved å forsøke å ta fra dem ansvar for det. Det vil fortsatt være foreldre som bruker tid på å hjelpe sine barn utenom skoletiden. At positiv påvirkning hjemmefra, både faglig og i form av å lære gode arbeidsrutiner skal forsøkes redusert til et minimum ved statlig inngripen viser klart og tydelig at det fortsatt finnes skarpe ideologiske skillelinjer i skolepolitikken.

Det er en form for statistisk forutbestemthet som ligger bak SVs argumentasjon jeg ikke har mye til overs for. Det er klart at det finnes foreldre som ikke har høy utdanning som også både kan og vil engasjere seg i å hjelpe barna sine. Vi bør heller legge mer ressurser i å tilby foreldre hjelp til å gi leksehjelp etter hvert som vanskelighetsgraden på leksene stiger, og en mer tilpasset undervisning til elevene for å gi et ekstra løft til de som trenger det.

Lekser er positivt fordi det lærer barna at man må jobbe for å få resultater, det er positivt for foreldrene som får mulighet til å engasjere seg, og få innsyn i barnas utdanning. Og det er positivt fordi det gir skolen og foreldrene et felles kontaktpunkt. Dette er verdier som vi ikke må la vitre vekk i et jag etter en resultatlikhet som bare oppnås den dagen alle elevene ligger nærmest mulig gjennomsnittet.

Vurdert til: av 225 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har i dag presentert Yrkesfagsløftet til Høyre. Slik Høyre løftet den teoretiske kunnskapen på allmennfagene og i grunnskolen gjennom Kunnskapsløftet vil vi nå heve den teoretiske kunnskapen på yrkesfagene.

Ikke gjennom å lage mer teori. Men gjennom å gjøre eksisterende teori knyttet til utøvelsen av det yrket man utdanner seg til. Det er viktigere for en mekaniker å bruke engelsktimene på å forstå fagengelsken som ligger til grunn for manualene de skal lese på jobben enn det er med diktanalyse.

Jeg innser dette ikke høres ut som noe nytt. Mange politiske partier har sagt det en god stund. De fleste sier i sitt partiprogram noe langs linjene av at ”teorien på yrkesfag må yrkesrettes mer”. I det ligger det en innrømmelse av at vi i dag lærer bort mye som ikke er relevant.

Når man leser forskningsrapporter hvor elever kan fortelle at de skriver eventyr om hvordan hus bygges fremfor å bygge dem – da skulle det bare mangle politikerne innrømmer det.

Det ingen har gjort foreløpig er å ta konsekvensene av hva vi vet og foreslå konkrete tiltak for hvordan det skal endres.

I dag ble det slutt på det. Som første parti har Høyre levert forslag til en helhetlig og radikal kursomlegging av yrkesfagene.

Vårt utgangspunkt er at veien til gode fagarbeidere går ikke via studiekompetanse. Respekten for yrkesfaglig utdannelse og kompetanse som et verdifullt selvstendig studie må gjenreises. Samtidig skal vi ha flere ordninger for de som på et senere tidspunkt finner ut at de ønsker å ta høyere utdanning og må opparbeide seg generell studiekompetanse.

Helt konkret ser planen vår for gjennomføring ut som følger:

Fag og teori må henge bedre sammen

1) Høyre vil ha egne læreplaner for yrkesfagene i den videregående skolen. Innholdet og undervisningen i fellesfagene norsk, matematikk, engelsk og naturfag skal knyttes direkte opp til det aktuelle studieprogram og det utvikles nye eksamener for disse.

2) Høyre vil lage et rekrutteringsprogram for å motivere erfarne fagfolk til å skaffe seg pedagogisk tilleggskompetanse og bli lærere i yrkesfag.

Tillate flere opplæringsmodeller

3) Høyre vil utvide tilbudet om praksisbrev til å bli en nasjonal ordning. Praksisbrev er en enda mer praktisk rettet yrkesutdanning enn fagbrev og svennebrev og er en alternativ vei til fagopplæring.

4) Høyre vil tillate alternative opplæringsløp som for eksempel opplæringsprogrammer i bedrift for elever.

5) Høyre vil at elever i hele landet skal ha tilbud om Tekniske og Allmenne fag (TAF). TAF er en modell som gir både fagbrev og studiekompetanse gjennom teoretisk opplæring i skole kombinert med praktisk opplæring i bedrift.

6) Høyre vil endre privatskoleloven og tillate bransjedrevne opplæringsløp i hele eller deler av yrkesfagene og stimulere til nye samarbeidsmodeller mellom bransjeorganisasjoner og den offentlige skolen.

Senere spesialisering og kompetanseheving:

7) Høyre vil beholde dagens krav til generell studiekompetanse. Voksne som har fullført yrkesfag og som vil gå videre til høyere utdanning, skal gis tilbud om påbygningskurs uten øvre aldersgrense.

8) Høyre vil videreutvikle fagskoletilbudet og ser disse skolene som et godt alternativ til annen høyere utdanning for fagfolk som ønsker videre spesialisering i faget sitt.

9) Høyre vil gjøre det mulig å kombinere fagskoleutdanning med teori som kvalifiserer til høyere utdannelse og utvikle flere muligheter for spesiell studiekompetanse innen flere fag (Y-veien).

Vurdert til: av 240 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

”Å høre Jens Stoltenberg snakke om miljøpolitikk etter dette, blir som å høre Taliban snakke om kvinnefrigjøring”, sa komikeren Knut Nærum i ”Nytt på nytt” sist fredag i en kommentar om debatten rundt den rødgrønne regjeringens fjerning av avgiftsfritaket for biodiesel. Dette var selvsagt en spissformulering i et humorprogram, men det var likevel treffende. Det skal nemlig bli svært vanskelig for dagens regjering å presentere seg som særlig miljøvennlig etter avgiftsøkningen på biodiesel.

Kun få uker før det viktige klimatoppmøte i København legger Regjeringen frem et forslag som vil gjøre det vanskeligere å redusere klimagassutslippene i Norge. Er det dette de rødgrønne regjeringspartiene mener når de snakker om Norge som et ”miljøpolitisk foregangsland”?

Regjeringen har med forslaget om å fjerne avgiftsfritaket brutt det forliket den inngikk med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre i januar 2008 der det blant annet het at ”partene er enige om at det skal utvikles sterkere og mer effektive virkemidler som vil bidra til å redusere utslippene på transportområdet utover de tiltak som allerede er satt i verk.” Vil fjerning av avgiftsfritaket for biodiesel bidra til å redusere klimagassutslippene innen transport? Videre het det i klimaforliket at ”partene er enige om å arbeide videre med den grønne omleggingen av kjøretøyrelaterte skatter/avgifter og annen regulering som påvirker veitrafikken og fremmer lavutslipps- og nullutslippsalternativer.” Uansett hvilken begrunnelse Regjeringen har for å fjerne avgiftsfritaket, noen grønn omlegging av avgiftsystemet er det neppe.

I 12. time har statsminister Jens Stoltenberg forsøkt å ”sukre pillen” gjennom å love sende på høring et forslag om å øke omsetningspåbudet av biodrivstoff fra 2,5 til 3,5 prosent og sikre at minst fem prosent av omsatt diesel er biodiesel. Dette er faktisk mindre enn det som det allerede er enighet om. I klimaforliket fra 2008 står det at Regjeringen skal sende på høring et forslag om at andelen biodrivstoff innen 2009 (senere utsatt til 2010) skal være 5 prosent. Det Stoltenberg her lover er altså mindre enn det han allerede har forpliktet seg til i klimaforliket. Det kan ikke kalles noen innrømmelse.

Transportsektoren står for om lag en tredjedel av de norske klimagassutslippene. Det er vanskelig å se for seg at vi kan nå våre klimaforpliktelser uten en kraftig omlegging av bruken av fossilt drivstoff for kjøretøy. Økt bruk av biodrivstoff, herunder biodiesel, vil, sammen med økt bruk av el-biler og andre biler med lave utslipp, være viktige faktor i en slik omlegging.

I sin begrunnelse for å fjerne avgiftsfritaket for biodiesel viser Regjeringen blant annet til negative konsekvenser av enkelte typer biodrivstoff i forhold til at det kan gå utover matproduksjon, og at klimagevinsten for noen typer biodrivstoff er usikker. Jeg har ingen problemer med å se disse innvendingene. Det er ikke nødvendigvis slik at dagens biodrivstoff (1. generasjons biodrivstoff) er den endelige løsningen på utslipp fra bil. Men at det er denne typen drivstoff som nå er i markedet, som er distribusjonsklar og kan brukes nå. Vi kan alle drive teoretiske diskusjoner om de beste fremtidsløsningene, men CO2 utslippene er her og vi må begynne å gjøre noe nå. Det beste må ikke bli det godes fiende. Dessuten er den biodiesel som det er planer om å produsere på Follum 2. generasjons biodiesel basert på avfall fra skogen, og som derfor ikke går på bekostning av verdens matproduksjon. Norske Skogs planer på Follum kan være starten på å utvikle en industri for produksjon av 2. generasjons biodrivstoff i Norge, og skape mange grønne arbeidsplasser. Denne satsingen er i fare som følge av Regjeringens nei til fortsatt avgiftsfritak.

Selv om biodiesel kommer langt bedre ut miljømessig enn tradisjonell fossil diesel, er det ikke til å komme utenom at den med dagens oljepris er dyrere å produsere. Det er lite realistisk å tro at dieselkundene vil betale et par kroner mer pr. liter diesel av ren klimaidealisme. Derfor behøver biodiesel avgiftsfritaket fra autodieselavgiften for å være konkurransedyktig i forhold til fossilt drivstoff. Uten avgiftsfritaket vil ikke biodiesel ha noen muligheter i dagens norske drivstoffmarked.

Saken er ekstra merkelig sett i lys av at før siste stortingsvalg reiste miljøvernminister Erik Solheim og daværende næringsminister Sylvia Brustad til Norske Skog sin fabrikk på Follum og lanserte Regjeringens 100 millioner kroners satsing på miljøteknologi i Norge. Kun uker senere presenterer den samme regjeringen i statsbudsjettet et forslag som sparker bena unna det norske hjemmemarkedet for produktet som Norske Skog skal produsere på Follum.

Dette er et godt eksempel på regjeringens manglende forutsigbarhet i miljøpolitikken. Hvordan skal Norske Skog og andre bedrifter forholde seg til en regjering i løpet av få uker endrer rammebetingelsene så dramatisk?

Dessverre er ikke denne saken enestående. Vi har en regjering som siden den tiltrådte i 2005 har endret rammebetingelsene for fornybar kraftproduksjon hvertfall tre ganger. Nå har den omsider inngått en intensjonsavtale med Sverige om et felles marked for såkalte grønne sertifikater for elektrisk kraft basert på fornybare energikilder fra 2012. Men ingen ennå vet hvem som får delta i et slikt marked, og med de erfaringer man hittil har gjort med de rødgrønne vil nok de fleste som planlegger å investere i ny fornybar kraftproduksjon sitte på gjerdet i en god stund ennå.

Et annet eksempel er rederibeskatningen, der Regjeringen over natten i 2007 og med tilbakevirkende kraft ga norske rederier en ekstra skatteregning på 20 milliarder kroner.

Hvordan kan seriøse næringsutøvere, enten det er i Norges Skog, kraftnæringen, rederinæringen eller næringslivet forøvrig stole på denne regjeringen? Hvem vil investere i miljøvennlig drivstoff eller annen fornybar energiproduksjon når rammebetingelsene endrer seg i ett sett?

Vurdert til: av 224 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Personvernet i Norge har de siste årene blitt stadig mer presset. Bruken av kameraovervåkning i det offentlige og private rom har vokst. Det registreres og lagres mye informasjon om personers reisemønster eksempelvis gjennom Flexus og autopass. Sensitive helseopplysninger har blitt gjort mer tilgjengelige. Høyre har også presset regjeringen til å snu i andre personvernspørsmål, f.eks at svar på elevundersøkelser i skolen skulle lagres på personnummer – her var det ment at elevene skulle svare på spørsmål om egen seksuelle legning, religiøse og etniske tilhørighet sammen med en rekke andre personlige forhold.

Dette er problemstillinger Høyre har vært opptatt og som vi har fremmet konkrete forslag for å gjøre noe med.
Datalagring, registre, og hele vår bruk av internett stiller oss overfor nye personvernsutfordringer. Anonymiteten gir frihet som er bra, men bidrar óg til at kriminalitet kan begås. Personvernet til andre krenkes av slike kriminelle handlinger. I løpet av de siste 20 årene er det utviklet helt nye arenaer for kriminalitet. Møte- og treffsteder som gir frihet for overvåkingssamfunn gir både heroiske demokratiforkjempere rom, samtidig som terrorplanleggere kan kommunisere uten vitner. Mitt poeng med dette er at saken om datalagring er komplisert og vanskelig. De som forsøker å tegne ett svart-hvitt bilde av hva dette står om, enten de er for eller mot, overser mange spørsmål.
I tillegg til å ta stilling til saksinnholdet så må vi også ta stilling til konsekvensene et nei vil ha for vårt samarbeid med EU både gjennom EØS og de mange andre avtalene vi har. For eksempel innenfor kriminalitet.

Høyre skal ha en særdeles grundig prosess fremover, og første steg er å få full klarhet i hva en implementering av datalagringsdirektivet betyr i praksis. I dag er det mange påstander både fra tilhengere og motstandere som det er nødvendig å få ryddet opp i for å kunne føre en ryddig og faktabasert debatt.
Derfor har vi sendt en rekke spørsmål til statsministeren som vil danne grunnlaget for Høyres videre vurderinger i saken. De lyder som følger:

• Hvilke konsekvenser vil det få å gå fra lagringsadgang til lagringspåbud?
• Hvilke endringer vil direktivet kunne få for rettstilstanden i Norge?
• Hvilken myndighet skal ha rett til å hente ut lagret materiale?
• Hva kreves for kjennelse som gir tilgang til lagrede data? Hvor alvorlige forbrytelser skal en person være mistenkt for?
• Hvor lang lagringstid vil Regjeringen foreslå?
• Hvor stor er risikoen for hackervirksomhet?
• Hvilke kontrollmekanismer skal hindre misbruk av trafikkdata?
• Vil Regjeringen ha én sentral lagringsenhet eller flere?
• Hvordan vil direktivet påvirke Norges mulighet til å bekjempe kriminalitet?
• Hvordan vil et norsk veto påvirke Norges forhold til politisamarbeidet i EU?
• Hva vil være konsekvensene for EØS-samarbeidet ved et veto?
• Hvordan vil direktivet påvirke konkurransesituasjonen i IKT-sektoren?
• Hva vil konsekvensene være for ytringsfriheten, kildevernet for journalister og aktivisters behov for rettssikkerhet?
• Hvordan vurderer Regjeringen direktivet i forhold til EMK?

Svarene vil være helt avgjørende for den videre prosessen i Høyre. Vi mener alvor med at det kan bli aktuelt å bruke reservasjonsretten. Personvernet er en kjernesak for Høyre. Hvis Regjeringen f.eks. ikke legger opp til gode nok kontrollmekanismer, kan ikke Ap regne med Høyre

Vurdert til: av 227 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende