av Erna Solberg | april 29, 2011  

Jeg har flyttet bloggen min

Klikk her for å komme til min nye blogg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Erna Solberg | mars 18, 2011  

Ansvar for Libya

 
Mens resten av verden jobbet for å få til et FN-mandat for en flyforbudssone over Libya, strittet den norske regjeringen mot. Det kan ikke Stoltenberg ro seg unna.
 
Det er med noe undring jeg registrerer hvordan statsministeren svarer på kritikken fra blant annet Høyre om at regjeringen har opptrådt feigt og fomlete i sin håndtering av Libya-spørsmålet. Han sier til NTB at:
– Det ville ha vært et brudd med norsk utenrikspolitikk om vi hadde gått inn for bruk av militærmakt uten forankring i folkeretten og FN.
Det har Stoltenberg rett i, men det har svært lite med saken å gjøre. Høyre har aldri tatt til orde for noe annet enn en flyforbudssone under FN-mandet. Det vi har tatt til orde for, og som regjeringen ikke har tatt til følge, er at Norge skulle arbeide aktivt innad i FN for å få til et vedtak av typen Sikkerhetsrådet i går kveld kom frem til.
 
At regjeringen motarbeidet dette kommer ikke Stoltenberg seg unna. Da jeg i spørretimen på onsdag spurte utenriksministeren om Norge støttet og ville være blant pådriverne for et FN-mandat som innebar flyforbud svarte han at vi ” har vært blant dem som har funnet grunn til å advare” mot dette.
 
Dagen i dag må være ganske pinlig for Støre og for Regjeringen. Først forsøkte han å bløffe folk ved å konsekvent si at regjeringen ”ikke utelukket flyforbudssone”. Når han ble presset i Stortinget, måtte han innrømme at Norge internasjonalt har advart mot militær bistand til demokratiforkjemperne. Begrunnelsen var altså mangel på ”analyse”. Når FN omsider treffer den rette beslutningen, som Norge altså har motarbeidet, blir den hyllet av Støre som ”historisk”. Fra onsdag morgen til torsdag kveld er det vel ingen som har registrert at det har kommet noen fundamental ny ”analyse” som Støre har vært så opptatt av.
 
Når dette nå forhåpentligvis ender godt så kan man oppsummere at verdenssamfunnet, etter lang tids nøling og unødvendig tap av liv, heldigvis gjorde det rette til slutt. Norges standpunkt har selvfølgelig ikke så mye å si i det store bildet. Men mange nasjoner har i det minste gjort det de har kunnet – påvirket og argumentert for sitt syn om et vedtak i Sikkerhetsrådet – for å redde folk fra en gal manns bomber og kanoner.

“The responsibility to protect” ble utformet etter folkemordene i Rwanda, og i 2005 ble doktrinen vedtatt med sterk støtte fra Norge. Formålet er at det internasjonale samfunnet skal kunne gripe inn og stoppe regimers overgrep mot sin egen befolkning, uten å bli hindret av nasjonens suverenitet. Nå når FN for første gang bruker doktrinen til å hindre Gaddafis slakting av sivile i Libya viser det seg at Utenriksministeten og Regjeringen dessverre har motarbeidet tiltaket som er ment å hindre de brutale angrepene på sivile.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Erna Solberg | februar 21, 2011  

Uanstendig teater i vandrehallen?

Marianne Aasen og andre fra Arbeiderpartiet har gitt uttrykk for at det er blitt ett uanstendig teater i vandrehallen, etter at Marte Wexelsen Goxøyr var med KrF i Stortinget for å konfrontere Statministeren om Aps ultralydforslag. Hvorfor så opprørt?

Dette er selvfølgelig ubehagelig, ultralyd, abort og Downs syndrom er vanskelige tema, og ansikt til ansikt med Marte er det vanskelig å argumentere med avstand og generelle synspunkt.

Men det er ikke noe nytt at vandrehallen brukes som arena for å trekke frem sannhetsvitner og eksempler.

I vandrehallen har det i alle de årene jeg har vært i Stortinget alltid vært representanter for interessegrupper, organisasjoner, bedrifter,fagforeninger , særlig ved budsjettfremleggelser eller store saksdebatter.Stortingsrepresentanter har tatt med seg sannhetsvitner for å understreke debattpoeng overfor journalister etter en debatt.

I 2006 ble jeg selv utsatt for et slikt stunt av Arbeiderpartiet, jeg hadde fremmet en interpellasjon om fiskeripolitikk mot fiskeriminister Helga Pedersen. Det var mye uro i fiskerikretser pga endringer og nye reguleringer. Ap hadde invitert med en eier av et nordnorsk fiskemottak som var fornøyd (han hadde tjent på de nye reguleringene). De laget et stort nummer av det, og at han var Høyremann, både i salen og i vandrehallen.

Jeg hørte ikke noen prinsipielle knirk fra Ap da eller alle de andre gangene. Hvorfor ikke? Fordi en middelaldrene fiskemottakseier, en fagforeningsleder, eller organisasjonslobbyist ikke vekker så mye følelser? De er en del av maktspillet, de som kan og vil bruke media og makten.

De samme får jo også svar på brev som sendes til Regjeringen, og de får møte på andre arenaer. Når de som ikke kan spillet deltar i vandrehallen, når de som ikke får svar på brev eller får møte statsministeren får bruke vandrehallen slik de organiserte spillerne får, så opleves det som ubehagelig.

Det er altså greit å bruke vandrehallen for en fiskemottakseier som tjener på Aps fiskeripolitikk, men ikke for pasienter å utfordre deres helsepolitikk for å få behandling som virker, eller for en jente med Downs å utfordre AP på konsekvensene av deres ultralydforslag .

Jeg forstår ubehaget, men på onsdag hørte jeg rødgønne politikere som freste i hjørnene at “hun blir brukt, hun burde skjermes fra dette. Hun kan jo ikke se det fra andre synsvinkler”.

Det jeg så var en jente som hadde en klar misjon, som ville delta og få sagt sitt. Det hadde alle på Stortinget godt av å se og høre. Selvfølgelig er det utfordrende og vanskelig, men er det noen som har rett til å bli sett og hørt i debatten om offentlig tilbud om tidlig ultralyd – så er det personer med Downs syndrom. Det gjelder i høyeste grad dem.

To av mine første folkevalgte oppgaver var som 18 åring å sitte i hhv styret for en liten institusjon med vernete boliger, og i tilsynsutvalget for et sykehjem. Begge ga meg noen lærdommer jeg har hatt med meg. Den ene å sitte i et styre med beboerrepresentanter med Downs syndrom lært jeg hvor mye de kan bidra med og hvilken rett de har til å bli hørt. Jeg innrømmer jeg var skeptisk først, men lærte hvilken verdi det har å bli lyttet til og hvor viktig det var å få bestemme.

På sykehjemmet lærte jeg hvor forferdelig det motsatte er. Under et tilsynsbesøk tok en eldre dame kontakt, hun hadde åpenbart problemer med at munnen hadde skrompet inn og gebisset passet ikke lengre. Vi forsto at hun gjerne ville ha et nytt, men det var vanskelig å snakke med henne. Styreren valgte å snakke om henne, hennes familie og gebissproblemene til oss som om hun var luft, selv om hun stod ved siden av oss. Du kunne nesten se hvordan hun krypet seg der hun sto.

Disse erfaringene gjør at jeg mener vi må tåle litt følelser, støy og “annerledeshet” både i vandrehallen og i den politiske debatten. Marte, og andre (som jentene med anoreksi som vi tok med for noen år siden) bør Stortinget tåle å se.

Jeg har tidligere skrevet om selve forslaget om ultralyd i 12. uke.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Erna Solberg | februar 21, 2011  

Ultralyd i 12. uke?

Hvis flere hundre barn kunne reddes ved tidlig ultralyd burde vi ikke da gjøre som Arbeiderpartiet tar til orde for og innføre ultralyd for alle rundt 12.svangerskapsuke?

Jo, hvis det var reelt så burde vi det. Derfor har også Høyre møtt spørsmålet med den åpenheten det krever. Hvis ny kunnskap at grunnlaget for at vi tidligere har sagt nei er endret, så kan vi ta en ny vurdering.

Hva var så det gamle kunnskapsgrunnlaget?
For det første at det riktige tidspunktet for ultralyd av hensyn til fødsel og svangerskap er 18. uke. På det tidspunktet kan man med stor grad av nøyaktighet fastsette termin for fødselen (den medisinske hovedgrunnen til at ultralyd gjennomføres) i følge ekspertene er alle fostre like store akkurat da .

Å bare flytte tidspunktet for ultralyd er derfor ikke en løsning.

Spørsmålet er om man skal tilby 2 ultralydsjekker til alle. Helga Pedersen argumenterer med at dette vil “redde” flere barn, flere sykdommer kan avdekkes og hjelpes.

Når vi ber om fakta rundt dette så er det vanskelig å finne fakta som bekrefter Helga Pedersens påstander.Kunnskapsenteret (som setter sammen kjent medisinsk forskning) sier at ikke finnes forskning som støtter dette synet. Særlig hjertefeil har vært trukket frem. Kan man finne eksempelvis hjertefeil, og behandle tidlig så må det være bra. For en uke siden la Kunnskapssenteret frem en undersøkelse som ikke støttet at ultralyd ga noen pålitelig avdekking av hjertefeil, tvert imot ga ultralyd i 12. uke en stor grad av feilaktig mistanke om hjertefeil.

I sum sier forskningsresultatene at det eneste du med stor grad av sikkerhet avdekker ved ultralyd i 12. uke er den spesielle hudfolden i nakken som indikerer Downs syndrom, og som ved påvising leder til at man kan få konstatert dette ved en blodprøve. Derfor er det ikke uten grunn at Aps forslag fremstilles som en systematisk jakt på å avdekke Downs syndrom.

Danmarks utvikling etter at man i 2004 innførte ultralyd og tilbud om blodprøve ved mistanke har hatt et klart resultat; barn med Downs sorteres vekk.

Så langt har det vært vanskelig å se at Ap har grunnlag for sine påstander om at flere barn kan reddes og sykdom avdekkes tidligere. For de som har risikoindikasjoner, eller som engster seg sterkt tilbyr i dag det offentlige tidlig ultralyd.

Mange ønsker seg å se fosteret tidligere, men hvis det er hovedhensikten så må det veies opp ved kostnadene ved å innføre en skattebetalt ordning for alle. Hvis de medisinske gevinstene er små, så må et slikt tilbud veies opp mot andre behandlinger i helseprioriteringsdebatten. Så langt tror jeg vi har mange tiltak med mer helsevirkning å bruke nesten 50 millioner på.

Dette er vanskelige og følsomme diskusjoner, skal de være saklige må Ap og snart vise til hvilken forskning de har som bakgrunn for sine påstander.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Erna Solberg | januar 11, 2011  

Er Norge økonomisk verdensmester?

Forrige uke deltok jeg i Debatten på NRK. Der kom det frem overraskende påstander fra regjeringen om hvor godt det går økonomisk i Norge.

Liv Signe Navarsete hevdet at ”Vi har større vekst enn land vi kan sammenligne oss med, uansett. Land som fører politikk adskillig nærmere Høyre og Fremskrittspartiet, som kutter formueskatt, som kutter skatter an mass. Men de får ikke veksten til.”

Stemmer det? Norge gjør det riktignok godt i internasjonal sammenheng, med et stort oljefond som gjorde oss i stand til å møte finanskrisen med oppsparte midler fremfor lånte penger. Men at vi er verdensmestre i økonomisk vekst baserer seg på ønsketenkning mer enn noe annet.

Jeg vet ikke hvilke land Liv Signe mener det er naturlig at vi sammenligner oss med, men jeg mener et godt utgangspunkt er landene i OECD.

Ifølge OECD.Stat, som lager statistikk innenfor en rekke felter for OECD-området så er realiteten at mange land gjør det bedre enn Norge. Jeg tar utgangspunkt i tallene for tredje kvartal 2010, som er de ferskest tilgjengelige tallene.

21 av 35 land har en høyere økonomisk vekst enn Norge, hvis vi kun tar hensyn til fastlandsøkonomien, som vokser med 2,5 % – hvilket for øvrig er det samme som gjennomsnittet for de europeiske OECD-landene.

Ser vi veksten i norsk BNP under ett, hvor petroleumsvirksomheten er inkludert, så minsker reelt sett Norges BNP med 1, 4 %. Bildet da blir at vi gjør det dårligere enn snittet for både EU og OECD. Faktisk er det hele 32 av 35 land som det er naturlig å sammenligne oss med som i så tilfelle har en høyere økonomisk vekst (eller mindre reduksjon av BNP) enn Norge.

Hvis Navarsetes påstand skal stemme så må det bety at landene hun mener vi kan sammenligne oss med er Hellas og Island. Personlig har jeg langt større ambisjoner enn som så.

Kanskje regjeringen og Navarsete tvert i mot kunne lært litt av våre naboland, som har innsett at et for høyt skattenivå, og særskatter som formueskatten er skadelig for den økonomiske vekstevnen?

Formueskatten er skadelig fordi den ikke oppmuntrer norske eiere og investorer til å investere i Norge. Men å bytte den ut med en boligskatt for alle, slik næringsministeren vil, er heller ikke en god løsning. Vi har råd til å fjerne den uten å sende skatteregningen over til alle landets boligeiere.

Sverige fremstilles gjerne av regjeringen som et skrekkens eksempel på hva som kan skje når en borgerlig regjering kutter skattene og fjerner formueskatten. Sverige har tredje høyeste vekst i hele OECD, og høyest vekst i Europa.

Den veksten i økonomien finansierer langt flere velferdsgoder enn formueskatten, og er grunnen til at Høyre er opptatt av å skape mer, ikke skatte mer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Erna Solberg | januar 10, 2011  

Et krafttak for trafikksikkerhet

Jeg begynte året med å være tilstede i Stokke på Trygg Trafikks årvisse minnesmarkering, ”Lys til ettertanke”, over de som har mistet livet i trafikken i året som har gått.

Samlet i sorgen over de som har gått bort var det likevel et lyspunkt at det omkommer færre på veien våre nå enn før.

Men når vi ikke engang er midtveis i årets første måned, og vi allerede har blitt rammet av en tragisk ulykke i Tromsø, hvor fem personer går bort, og 59 skades – så ser det igjen ganske mørkt ut.

Den samme veistrekningen har krevd 22 liv de siste ti årene. Når vi også vet at veien ikke er med på listen over veier som skal få midtdelere fremover bør det mange til at alle partiene blir enige om å gjøre noe.

En ulykke skal ikke slås politisk mynt på, men den kan fungere som en vekker og anspore til nødvendig handling.

Jeg mener at Stortinget som bevilgende myndighet må bli enige om at utbyggingen av midtdelere i Norge må fremskyndes. Vi vet dette er et tiltak som sparer liv, og det bør derfor prioriteres langt høyere enn de 30 kilometerne som er bygd de to siste årene.

Lokale myndigheter kan også gjøre viktige bidrag. Nedgangen i antall drepte og skadde på norske veier har sunket mest i de fylkene som har hatt størst fokus på trafikksikkerhet. Derfor har vi også foreslått at fylkeskommunene burde få 200 millioner ekstra til å utbedre sitt veinett.

Det er fordi vi vet at en aktiv politikk for bedre veier kan spare liv at Høyre i 2009 gikk til valg på en visjon om null drepte og alvorlig skadde på norske veier som følge av for dårlig veistandard.

Målet både var og er ambisiøst, men når regjeringen sa at vi ikke trengte en høyere ambisjon enn regjeringens egen, som innebærer en reduksjon på 1/3 drepte og hardt skadde mener jeg vi sikter for lavt.

En kraftig økning i bevilgningene til trafikksikkerhetstiltak, vedlikehold og nybygging, samt å samarbeide med private for å realisere nye veiprosjekter raskere gjør det faktisk mulig å nå Høyres visjon.

Vi har i vårt alternative statsbudsjett prioritert 600 millioner ekstra til flere midtdelere, og vi vil sette av 50 mrd til et infrastrukturfond. Avkastningen fra fondet vil brukes på å investere i blant annet bedre veier, og innebærer derfor et stort årlig løft for samferdselssektoren.

Ulykker som følge av mennesklig svikt vil vi aldri komme bort fra, men vi er forpliktet til å gjøre vårt ytterste for å sikre at veiene er godt nok sikret, vedlikeholdt og bygget til at det ikke bidrar til flere ulykker.

Jeg håper regjeringen og opposisjonen kan bli enige om å gå sammen og gjøre et krafttak. Det koster mer å ikke handle når det står liv på spill.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Erna Solberg | januar 2, 2011  

Takknemlighet og forventning

 Overgangen fra et år til et annet gir oss anledning til å feire sammen med familie og gode venner, mennesker som vi er glade i og setter pris på. Overgangen gir oss også anledning til refleksjon. Til å tenke over både året som gikk, og året som ligger foran oss.

Ser vi enda lenger bakover i tid, på tidligere generasjoners slit og tøffe tak, er det lett å glede seg over alt vi har oppnådd. Vi bor i et godt samfunn, i et fredelig hjørne av verden. Derfor har vi også mye å være takknemlige for.

Takknemlighet er en holdning som det er viktig å lære barna våre, og føre videre til kommende generasjoner. Særlig i vår tid hvor vi tar stadig mer – både fred og frihet, og ikke minst materielle ting – for gitt.

I respekt for hva tidligere generasjoner har skapt, skal vi bevare de beste sidene ved vårt samfunn samtidig som vi fornyer oss. Det ville være like feil å motarbeide enhver endring, som det ville være å forandre på alt. Utfordringer som ligger bare noen få år foran oss krever nettopp evne til forandring og omstilling. Gamle arbeidsplasser vil bli erstattet av nye. Gammel kunnskap vil måtte vike for nye funn. Gammel teknologi vil bli utkonkurrert av nye løsninger. Likevel mener jeg at vi kan lykkes i å bevare de sidene ved vårt samfunn som vi setter pris på, dersom vi klarer å møte disse endringene med åpenhet og nysgjerrighet, og med en tung satsing på kunnskap, forskning og konkurransedyktige arbeidsplasser.

Vi skal huske på at selv om vi har mye å være stolte av, så er det fortsatt mennesker som faller utenfor – selv i Norge. Mennesker som opplever at de ikke har de samme mulighetene som flertallet. Derfor går vi også det nye året i møte med forventninger om at vi stadig kan gjøre landet vårt enda bedre for enda flere.

Når vi har mye å takke for i vårt samfunn, så skyldes det ikke minst mange menneskers innsats – hvor hvert lille bidrag er like verdifullt i den store sammenhengen. Norge ville ikke vært et velferdssamfunn, hadde det ikke vært for de millioner av mennesker som skaper velferden gjennom sitt utrettelige arbeid.

Vårt samfunn har særlig grunn til å være takknemlige overfor alle våre lærere, assistenter og andre i skolen. De er entusiaster som formidler kunnskap, trener opp ferdigheter, kommuniserer med foreldre, mekler når det krangles og kjemper for å holde ro i klasserommet. De har en utrolig krevende jobb, men også en utrolig viktig jobb. De setter våre barn i stand til å skape sin egen, og vår felles, fremtid.

Vi står også i en dyp takknemlighetsgjeld til alle de sykepleiere, hjelpepleiere, hjemmehjelpere og andre som tar seg av våre syke, gamle og pleietrengende. Et velferdssamfunn er helt utenkelig uten deres innsats. Alle de som yter det lille ekstra, som betyr så mye for så mange, er med på å skape den varmen og omtanken som preger vårt samfunn og som vi setter så stor pris på.

En av de viktigste forventningene jeg har til årene som ligger foran oss, det er at vi skal klare å gjøre mer for å bistå både kunnskapsarbeidere og omsorgsarbeidere i deres hverdag. Vi bør særlig satse mye mer enn i dag på deres kompetanse og etterutdannelse. Det vil gjøre offentlig sektor til en mer spennende og interessant arbeidsplass, og samtidig styrke den omsorgen vårt samfunn kan gi dem som trenger det, og øke kunnskapen i skolen.

Mange nordmenn har ikke anledning til å feire det nye året sammen med familie og venner. Nordmenn som tjenestegjør i utlandet gjør viktig arbeid på vegne av oss alle, derfor tenker vi spesielt på dem nå i høytiden. Særlig tenker jeg på de norske styrkene i Afghanistan. Deres oppdrag har blitt stadig vanskeligere, og risikoen større. Noen av våre fineste ungdommer og soldater har betalt den høyest tenkelige prisen i kamp for vår fred og vår frihet. Både de som har kommet hjem, de som nå kjemper og de som har falt, fortjener vår dypeste respekt og takknemlighet.

Vi skal ha høye forventninger for fremtiden. For det er nettopp ambisjoner og tiltakslyst som har brakt oss dit vi er i dag. Bare se på pionerene i Nordsjøen, gründerne i laksenæringen og mange andre som har satset, tatt risiko og skapt noe nytt. Vi bør vise vår takknemlighet også overfor de som skaper, de som går nye veier, for deres viktige bidrag til vårt velferdssamfunn. I fremtiden, når oljealderen går mot slutten, vil vi trenge dem mer enn noen gang. Jeg har besøkt mange av dem landet rundt. Enten det er folk som vil innrede sjøboder og satse på turisme eller det er forskere som studerer livets byggeklosser under et mikroskop, så tar de ofte opp at de kunne kommet mye lenger hadde det ikke vært for alt byråkratiet vi har utstyrt oss med.

Min ambisjon for fremtiden er å gjøre Norge enklere og bedre. Vi må skape større rom for dem som beveger Norge fremover. Vi må stole litt mer på at våre lokale politikere, lokalsamfunnene og grunneierne fatter de rette beslutningene lokalt. Vi må redusere statlig detaljstyring og byråkrati, slik at den utrolige skaperkraften og viljestyrken som alltid har vært der i ostehøvelens og polfarernes hjemland igjen kan få blomstre fritt.

Noen mennesker går dessverre inn i det nye året med et dypt savn. Det var noen de så gjerne skulle feiret høytiden sammen med, men det gikk ikke slik. For mange mennesker rives bort i trafikken, eller blir hardt skadet. Vi må aldri venne oss til ulykkene. Organisasjoner som Nei til frontkollisjoner og Trygg Trafikk gjør en fantastisk innsats for å bedre sikkerheten og for å minne oss på at vi ikke må tillate oss å glemme. Min forventning og ambisjon for fremtiden er at mange flere kommer trygt frem på veiene våre.

En av de beste sidene ved det norske samfunnet, er fellesskapet. Gründeren, læreren, hjelpepleieren, forskeren, kjøpmannen, soldaten i Afghanistan, alle gir vi vårt bidrag til fellesskapet og alle er vi på ulike måter avhengige av hverandres innsats. Vi har klart å ta vare på dette fellesskapet og den gjensidige forståelsen. Det er en stor styrke. Det er ikke behov for å skifte samfunnsmodell i Norge. Men vår modell trenger hele tiden fornyelse i møte med nye tider og nye utfordringer, og justeringer for å rette opp det som ikke virker som det skal. Bare på den måten kan vi ta vare på det som vi er så takknemlige for, samtidig som vi kan virkeliggjøre våre høye forventninger for fremtiden.

Godt nytt år!

 Dette innlegget stod på trykk i Verdens Gang 31. desember 2010

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Erna Solberg | januar 1, 2011  

Nærhet til velgerne

Julefreden har senket seg over Bergen. For de fleste er julen en herlig tid med familie og venner. Pinnekjøttet damper og torsken trekkes. For andre er det dessverre en tid med ensomhet. Jeg håper alle midt oppi julestria tar seg tid til å vise omsorg for de rundt seg, og gir sin støtte til Kirkens Bymisjon, Røde Kors og andre som gjør en iherdig innsats for de som har det vanskelig. Julen er også tiden for å tenke over året som har gått, og se inn i året som kommer.

Norge har i dag fantastiske muligheter. Vi er verdens best land å bo i, med god velferd, høy kunnskap og kompetanse yrkesfagen bugnende oljerikdom. Det betyr ikke at vi kan hvile på laurbærene. Jeg mener det neste tiåret skal brukes til å gjøre Norge bedre og sterkere. Hvis vi ikke gjør noe i dag, kan vi være den første generasjonen politikere som overlater landet i dårligere stand til å løse samfunnsoppgavene enn generasjonen før oss.

For Høyre er det derfor viktig at alle skritt på veien går i riktig retning. Vi må ha mer forskning, og mer innovasjon, for bygge kunnskaps-Norge. Men vi trenger også dyktige fagarbeidere. Derfor fremmet Høyre i år et yrkesfagsløft slik at yrkesfagutdanningen kan bli det den skal være, en skikkelig god utdanning for fagarbeidere, ikke en utvannet versjon av studiespesialiserende retning. I dag henger ikke den teoretiske og praktiske delen av yrkesutdanningen sammen. Eksempelvis vil en bilmekaniker i dag måtte forholde seg til svært kompliserte manualer på engelsk; da må engelskpensumet deres være relevant for å kunne forstå manualene – ikke for å analysere dikt. Vi må tillate flere opplæringsmodeller slik at de virkelig skoletrøtte har et godt alternativ til å droppe ut av skolen. Med disse forslagene og mange flere mener vi at yrkesutdanningen vil få det løftet som både den og elevene trenger.

For å være et lite land er Norge helt i verdenstoppen når det gjelder kreftforskning. Sykehusene våre og organisasjoner som Oslo Cancer Cluster gjør en fantastisk jobb med å utvikle nye metoder og medisiner. Til tross for dette ligger Norge langt bak andre Europeiske land når det gjelder å ta i bruk mer moderne medisin. Vi har lagt frem en plan med forsterket innsats mot kreft. Tilbudet til kreftpasienter og pårørende er i dag for dårlig, og vi mener det må gjøres mye mer. Vi kan ikke akseptere at norske pasienter har et dårligere tilbud enn pasienter i andre land.

70.000 flere står i dag kø for behandling ved et sykehus enn da Regjeringen tok over. Totalt står det 277.000 nordmenn i kø, det er ny rekord. Dette skjer fordi Regjeringen ikke vil ta i bruk alle de gode kreftene i samfunnet. Når man heller lar operasjonssaler stå ledige hos private aktører, enn å la pasienter bli behandlet der på det offentliges regning, er det ikke rart køene øker. Sykdom er for smertefullt for den enkelte, og for kostbart for samfunnet, til at vi kan la mennesker stå i kø. Høyre fikk ned sykehuskøene da vi satt i regjering, og de skal ned hvis vi igjen inntar regjeringskontorene.

Vi ser også at den organiserte kriminaliteten, og kanskje også internasjonal terror, har nådd oss her i utkanten av Europa. For at Norge fortsatt skal være et godt land å bo i, trenger vi trygge lokalsamfunn. Det må satses mer på det forebyggende arbeidet så vel som strakstiltak for å bekjempe kriminalitet. Høyre vil ha 2000 flere politifolk innen 2015. Det er en massiv nyrekruttering av politifolk – og det trengs. Regjeringen skryter av at de utdanner flere politifolk enn før, og det gjør de, men det hjelper jo ikke hvis de ikke har en jobb å gå til.

Som i 2010 skal vi i 2011 fortsette å utvikle ny politikk. I tillegg til å se fremover må vi finne løsninger på folks problemer i dag. Det er mange viktige saker som står på agendaen i året som kommer. NAV må bli mer velfungerende, skjebnen til private barnehager skal vurderes på nytt av Kunnskapsministeren, ny uførepensjon skal behandles, avgjørelsen om mastene i Hardanger kommer, og mange viktige prosjekter for norsk skole skal settes i gang. Jeg håper året preges mer av de politiske sakene, enn av en regjering som snubler i egne ben.

Det er også et lokalvalg til neste år. Velgerne fortjener en skikkelig diskusjon om politikkens innhold, og om hva kommunepolitikere landet rundt må gjøre for å styrke Norge. Høyre kommer før lokalvalget til å sette fokus på den utfordringen det er for mange lokalsamfunn at de overstyres av ansiktsløse byråkrater som har 100 lover og regler som gir dem anledning til å si “nei”, når de burde ha 100 lover og regler som gav dem anledning til å si “ja”. Lokalvalget vil for Høyre sin del også dreie seg mye om kunnskap i skolen, kvalitet i omsorgen, trygge lokalsamfunn, samt flere, bedre og tryggere veier.

Dette er saker jeg håper gjør at velgerne viser Høyre tillit i 2011, som i 2010.

Gledelig jul, og godt nyttår.

Erna Solberg

Dette innlegget stod på trykk i Bergens Tidende 29. desember 2010

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Erna Solberg | november 25, 2010  

Små forskjeller er et gode

Norge er et samfunn med små forskjeller, det er et gode vi må jobbe for å ta vare på. Det finnes nemlig ingen garantier for at det vil bli slik også fremover. Flere internasjonale undersøkelser har påpekt en utvikling hvor globaliseringen gir mindre forskjeller mellom land, men hvor forskjellene øker blant borgerne i det enkelte land – særlig i Europa. Vi kan få en utvikling som minner mer om den amerikanske, hvor velstandsveksten er ekstremt ujevnt fordelt.

Fordi Høyres visjon er et samfunn med muligheter for alle må vi bekjempe at folk faller utenfor arbeidslivet, og at folk flest sakker akterut i velstandsutviklingen. Vi vil aldri godta at omstendighetene rundt et barns fødsel kan bli en livstidsdom for sosial og materiell nød

Velferdsstatens viktigste oppgave er å ruste flest mulig til å stå på egne ben, mestre livet sitt og kunne bruke talentene sine. Derfor er et godt utdanningssystem og et samfunn som gir trygghet for din helse og din økonomi viktigst.

I det samfunnet vi jobber for, er det dine anlegg, evner og interesser som avgjør din fremtid – ikke dine foreldre, din hudfarge, din etnisitet eller hvilken bostedsadresse du er født i. Du skal ha trygghet for at du får hjelp når du trenger det. Flest mulig må få muligheten til å stå på egne ben, og ikke bli passivisert.
Det offentlige skal sørge for gode tjenester til alle, men må ikke utføre alle oppgavene selv. Ideelle og private aktører bidrar til mangfold, innovasjon og valgfrihet for brukerne. Høyre mener det offentlige skal finansiere og ikke minst kvalitetssikre tjenester – uavhengig av om tjenesteproduksjonen skjer i offentlig eller privat regi.

Jens Stoltenberg og resten av Arbeiderpartiet advarer mot denne politikken. Mottoet er åpenbart at angrep er det beste forsvar, og fremfor å vinne velgerne med egen politikk, skal man skremme dem vekk fra Høyres. Blant annet forsøker AP å ta monopol på ”den norske modellen”, og advarer til stadighet mot at sentrale trekk som små forskjeller i samfunnet vil forsvinne hvis Høyre kommer i regjering.

Angrepene er interessante, fordi mens AP regjerer og sier de beskytter modellen er det blitt satt ny rekord i antall mennesker som kjøper private helseforsikringer for å slippe den offentlige køen, og det har blitt flere fattige barn.

Dette bidrar til å skape reelle klasseskiller i Norge. Jeg finner ingen glede i at det er den reelle effekten av APs politikk. Jeg gleder meg derimot over at avstanden mellom fattig og rik fortsatt er forholdsvis liten i Norge. Det mener jeg er bra.

Små forskjeller i samfunnet er ikke først og fremst er en sosialdemokratisk eller konservativ verdi. Det er en nordisk verdi. Det henger sammen med vår historie og vår samfunnsutvikling.

Relativt små forskjeller er en del av limet i de nordiske samfunnene. Det skal vi holde fast ved, og vi skal holde fast ved de sosiale ordningene som gjør at det er slik. For eksempel at de som tjener mest, også skal bidra mest til fellesskapet. Helsevesenet skal være offentlig finansiert, og god behandling skal ikke avhenge av lommeboken. Skolen skal være offentlig finansiert. Dette er ordninger som bidrar til vår konkurransedyktighet, og som gjør at folk tør å satse.

Når venstresiden vil redusere forskjeller til kun å handle om å være for eller mot formueskatt går de glipp av det store bildet: En god skole; trygge jobber; trygghet for at du får behandlingen du trenger når du trenger den – dette er det sikreste fundamentet for å unngå for store forskjeller. For å sette det litt på spissen: I gamle kommunistdiktaturet var den økonomiske elendigheten ganske jevnt fordelt – svært få hadde noe formue å snakke om, men de var ikke velferdssamfunn av den grunn.

De største forskjellene i Norge i dag, er mellom de som står i og utenfor arbeidslivet. De som får ta del i velstandsveksten, og de som ikke gjør det. Derfor skremmes jeg av at Norge nå har 800.000 mennesker som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet, og at de får følge av stadig flere.
Skillet vil vokse seg større og sterkere hvis vi ikke går løs på utfordringen i dag.

Internasjonal konkurranse vil øke. Mange flere mennesker verden over vil få stadig høyere utdannelse. Det vil bli økt konkurranse, ikke bare om arbeidsplassene for ufaglærte, men også for faglærte og høyt utdannede. Det må vi møte med god politikk.

Høyre vil heve kvaliteten i skolen, gjøre det mer lønnsomt å jobbe og redusere skatten på norske arbeidsplasser. I kampen mot fattigdom og forskjeller er det ingen jobb som er viktigere enn å få folk inn i arbeid. Høyre kjemper for arbeidslinjen, ikke stønadslinjen, fordi arbeidslinjen er eneste måten å sikre at flest mulig får ta del i velstandsutviklingen.

Derfor må vi begynne med innholdet og prioriteringene i skolen. Norsk skole reproduserer sosiale forskjeller. Når utenforskapet går i arv, da er vi virkelig i trøbbel. Da kan vi snakke om et virkelig delt samfunn.

Vi vet at mennesker som ikke har grunnleggende lese- og skriveferdigheter, og som ikke har fullført sin videregående utdanning, er overrepresentert på statistikken over de som havner på varig stønad og trygd.

Fordi den viktigste jobben er å hindre at flere mennesker faller utenfor, må vi også prioritere det viktigste først i skolen. Høyre vil prioritere ned frukt, og prioritere opp bedre lærere. Høyre vil prioritere ned regjeringens feilslåtte modell for leksehjelp, og prioritere opp flere timer i basisfagene. Høyre vil vekk fra en yrkesfaglig utdanning som krever at en som vil bli snekker, må lære seg teorien som skal til for å studere til litteraturviter.

Skolen skal ruste våre barn for en fremtid i arbeidslivet, og gi muligheten til å stå på egne ben. Slik bruker vi skolen til å kjempe mot utenforskap og sosiale forskjeller.
Vi må gi norske arbeidsplasser mer konkurransedyktige betingelser sammenlignet med deres utenlandske konkurrenter. De siste årene har Norge mistet konkurransekraft år for år. Vi har fått mange nye jobber i offentlig sektor, men mistet mange i privat sektor. På lang sikt kan vi ikke ha en ubalanse i hvor arbeidsplassene skapes.

Et samfunn hvor vi fortsatt har små forskjeller krever at vi får flere fra trygd til arbeid. Det krever at vi ruster våre barn for å stå i et fremtidig arbeidsliv som vil stille høye krav til kunnskap og kompetanse. Og det krever at vi har et levedyktig næringsliv som skaper gode jobber å gå til.
Den jobben er Høyre bedre i stand til å gjøre enn Arbeiderpartiet. Derfor vil også vår politikk på sikt føre til mindre forskjeller.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Erna Solberg | oktober 25, 2010  

Inntrykk fra Japan

Jeg har tilbrakt den siste uken på reise i Japan sammen med andre NATO-parlamentarikere. Japan er ikke en del av NATO, men de senere årene har samarbeidet mellom sikkerhetsorganisasjonen og landet økt i omfang. Med nye sikkerhetsutfordringer i verden er det viktig med mange partnere, men å være partnere betyr også at man må ha forståelse for hverandres situasjon og virkelighet. I demokratier må også de folkevalgte forstå hverandre – derfor reiste den undergruppen av NATO-parlamentarikere jeg er en del av til Japan.

Her er en liten oppsummering av de viktigste sikkerhetspolitiske inntrykkene:

Japan geografiske plassering på den andre siden av verden forhindrer ikke at de sikkerhetspolitiske diskusjonene deres har fellestrekk (og selvfølgelig ulikeheter) med våre. De sammen globale utfordringene som vi diskuterer opptar Japanerne: Internasjonal terrors virkninger på verdensbildet, f.eks Afghanistan og Pakistan og piratvirksomheten utenfor Somalia, og frykten for spredning av atomvåpen – ikke minst til Nord-Korea. Japan bidrar i det internasjonale samfunnet, innenfor rammen de sterke begrensninger som grunnloven innført etter 2. verdenskrig tillater. Grunloven fastslåt at landets militære styrker bare kan brukes i forsvar av Japans territorie. Styrkene heter derfor de japanske selvforsvarsstyrene.
Derfor var Japans internasjonale bidrag i mange år begrenset til humanitært hjelpearbeid og penger.

For 17 år siden deltok landet i sitt første fredsbevarende med personell fra Japans selvforsvarstyrker, men fortsatt med klare begrensinger om hva de kan brukes til. Den gangen var deltagelsen også et svar på at Japan som var en av verdens største økonomiske bidragsytere i forbindelse med Kuwait/Gulf krigen, følte seg rammet av kritikken om at de bare bidro med sjekkheftet . I dag er Japan en stor økonomisk bidragsyter til ISAFs hjelpearbeid i Afghanistan og til FNs arbeid. De skal trene Afghanske militære i Tyrkia og de har 2 båter i Adenbukten.

Det siste har krevd en egen lov om forhindring av piratvirksomhet slik at de kan bidra overfor skip som seiler under andre flagg enn det japanske. Japan er svært avhengig av trafikken gjennom Suez kanalen, det er forbausende hvor lite råvarer Japan har i forhold til deres store økonomi, nesten alle industriråvarer og energi importeres, og kommer primært sjøveien.

Der de sterkest skiller seg fra oss er selvfølgelig de utfordringene som kommer av den geografiske plasseringen, og tilhørende utfordringer. Et uforutsigbart Nord-Korea har nå raketter som kan nå Japan og har, eller er nær ved å ha, atomkapasitet til disse rakettene. Dette gir åpenbart grunn til bekymring. Nord-Korea har over tid operert med spionskip i japanske farvann, i 2001 ble en Nord-Koreansk båt som ikke ville la seg inspisere senket etter gjensidig skuttveksling. Fartyøet ble hentet opp og innholdet dokumenterte mye våpen. Etterforskninger viste også at Nord- Koreanerne hadde hatt kontakter til organisert kriminalitet i Japan.

Ved siden av Nord – Korea var det usikkerheten og bekymringen om Kina som kom klarest opp i våre samtaler. Kinas militær utgifter mer enn tidoblet seg de siste 15 årene og landet har de siste årene hatt en sterkere vekst i militærutgiftene enn i BNP. Kina er ikke ustabilt eller uforutsigbart som Nord-Korea, men det er heller ikke land med en klar, tydelig og transparent forsvarspolitikk. Hva vil egentlig kineserne fremover, var et spørsmål vi ofte hørte. De siste månedene har det vært sterkere gnisninger mellom Kina og Japan. Det startet med en fiskebåt som rant inn i et japansk kystvaktskip og ikke ville la seg kontrollere utenfor Senkaku øyene. Kapteinen ble arrestert, og Kina har reagert kraftig. Selv om kapteinen ble sluppet fri etter en uke opplever japanerne en slags begrensning av salg av viktige råvarer, og det har vært en rekke med anti-japanske demostrasjoner i Kina. Noen av dem har blitt direkte voldelige. Kina utfordrer Japans territoriale rett til Senkaku øyene og dermed deres rett til å kontrollere fiskeri i området, likevel har reaksjonene fra kineserne blitt oppfattet som voldsomt sterke. Enkelte japanske produkter har vært blant de som har opplevd hærverk rundt demonstrasjonene i Kina.

Til nå har japanske selskaper opplevd Kina som et stabilt land å etablere produskjon i, derfor har samarbeidet økonomisk mellom Japan og Kina økt hvert eneste år. Det er kanskje den beste garantien mot et mer kjølig og anstrengt forhold fremover. Men ett spørsmål stilles tydeligere og tydeligere ikke bare i Japan; hva vil Kina med sin økte militære styrke?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Eldre innlegg »

Kategorier

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00