av Erna Solberg | oktober 18, 2010  

Grunnlag for borgerlig politikk

En borgerlig regjering må søke makt for å gjøre en forskjell, ikke for maktens egen skyld. Vårt mål må være å sikre varig velferd, mer valgfrihet for enkeltmennesket og familiene samt større armslag for frivillige og private som vil bidra i samfunnet. Denne politikken vil Høyre, FrP, KrF og Venstre få gjennomslag for i samarbeid med hverandre, ikke gjennom samarbeid med Arbeiderpartiet.

Norge er et godt land å bo i, og vi må ta vare på det beste ved det. Men hvis vi ikke er villige til å skifte kurs vil vi oppleve store problemer i fremtiden. I 2020 kommer eldrebølgen for fullt, og vi må bruke tiden frem til da på å ruste oss på å møte den. Norge må få flere økonomiske ben å stå på, kvaliteten og effektiviteten på de offentlige tjenestene må bli bedre, og vi må sørge for at Norge kan hevde seg i den globale kunnskapskonkurransen.

De borgerlige partiene har felles tankegods og politikk det er mulig å bygge en borgerlig regjering rundt. Vi må i større grad dyrke det vi er enige om, enn det vi er uenige om. Et borgerlig flertall i 2013 må gi en borgerlig regjering, og en ny politisk kurs.

Skape mer, ikke skatte mer
På rødgrønn side snakkes det som om skatteøkninger er det eneste virkemiddelet i verktøykassa for å opprettholde velferden. Det er en grunnleggende forskjell på oss og dem.

Borgerlig side vet at å trygge varig velferd handler om å skape større verdier. Det gjør vi ikke gjennom å skatte for mye, eller å millimeterregulere næringslivet. De borgerlige partiene vil redusere byråkrati og skjemavelde, styrke det private eierskapet og satse mer på forskning og utvikling. Vi trenger omsorg også for små og mellomstore bedrifter, ikke bare store selskaper hvor staten har en eierandel.

Velferd med valgfrihet.
For de borgerlige partiene er valgfrihet en forutsetning for å styrke velferden og verdigheten for den enkelte. De borgelige partiene er enige om at pasientene skal få raskere og bedre helsehjelp gjennom et bedre samarbeid mellom den offentlige helsetjenesten og private aktører. Grunnplanken i denne politikken er at helsetjenestene uansett skal være finansiert av det offentlige, det viktigste er tilbudet du får, ikke hvem som leverer tjenesten.

Dette er en fundamental forskjell fra de rødgrønnes politikk. De mener at valgfrihet truer velferden, og argumenterer med at siden de ikke tror valgfrihet kan oppnås for alle, bør den ikke være tilgjenglig for noen.

Borgerlig side er blitt enige om hvordan samhandlingsreformen skal se ut, mens de rødgrønne nesten ser ut til å ha gitt opp å bli enige sier sitt om at avstandene ofte er kortere på borgerlig side, enn hos de rødgrønne.

Satsing på forskning og utdanning.
En bedre utdanning, fra grunnskole til universitet og høyskole er helt nødvendig for at hver enkelt av oss skal få muligheten til å realisere sitt potensial. De borgerlige partiene vil ha slutt på hvileskjæret for høyere utdanning og forskning, og vi vil prioritere det viktigste først i skolen. Vi er enige om en forsterket satsing på kunnskap. Rekrutteringen og kompetansen i grunnskolen og videregående skole må forbedres. En god skole som gir elever like muligheter uavhengig av bakgrunn forutsetter mer kunnskap og læring i skolen. Partiene er også enige om å øke bevilgning til forskning og høyere utdannelse.

Modernisere offentlig sektor
Moderniseringen av offentlig sektor har tatt flere steg tilbake, og siden stått på stedet hvil etter at de rødgrønne overtok. Når Arbeiderpartiets Raymond Johansen uttaler til landsstyret at ”vi har ikke dårlige offentlige tjenester i Norge” viser det en mangel på ambisjoner om å bli enda bedre. De borgerlige partiene er enige om at vi trenger en mer effektiv offentlig sektor som gir bedre tilbud til borgerne, og som frigjør ressurser fra administrasjon til tjenesteyting for å møte behovene til et stadig økende antall eldre.

Bedre samferdsel
Mens de rødgrønne partiene har angst mot private løsninger også i samferdselssektoren ser de borgerlige partiene at den norske samferdselspolitikken er overmoden for en overhaling. De borgerlige partiene igangsatte tre byggeprosjekter gjennom moderne byggemetoder, kalt Offentlig-Privat Samarbeid (OPS) sist vi hadde flertall. Disse tre byggeprosjektene ble realisert på halve tiden, og der hvor det oppstod kostnadssprekker ble det ikke belastet det offentlige, men entrepenøren. Togkaoset som har herjet norsk jernbane den siste tiden er en god grunn for de borgerlige til å konkurranseutsette flere jernbanestrekninger for å øke kvaliteten på togtilbudet.

Utgangspunktet for denne enigheten er noen felles grunnleggende verdier. Alle de borgerlige partienes prinsipprogram åpner med å snakke om det enkelte menneske, og enkeltmenneskets rettigheter. Vi tror at fellesskap er mer enn offentlig sektor. Vi anerkjenner at folk må få lov til å ta valg politikerne ikke liker, fordi mindretallets friheter og rettigheter skal beskyttes mot flertallets tyranni. Vi tror at staten ikke kan løse alt best alene, og at de private kan gi verdifulle bidrag. Vi tror at å slippe skaperkraften og enkeltindividene løs vil gi et bedre samfunn. Det gjør at jeg er optimistisk med hensyn til muligheten for å danne en borgerlig regjering, som vil gi Norge en ny politisk kurs.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Erna Solberg | oktober 12, 2010  

Når panikken tar Arbeiderpartiet

AP er åpenbart ikke særlig fornøyd med utviklingen i velferdsdebatten. Jeg er ikke spesielt overrasket over det. Bare den siste tiden har det vært sterkt fokus på to saker som viser med all tydelighet at de rødgrønnes store ord og fagre løfter forblir akkurat det.

Før det første har vi debatten om at 600.000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet. Høyres linje er at det skal lønne seg å jobbe, Arbeiderpartiet har med sitt nye statsbudsjett gjort det mindre attraktivt å gå fra trygd til arbeid for mange. Avstanden mellom ord og handling er stor.

For det andre har vi en nesten eksplosjonsartet utvikling i antallet mennesker som bruker private helseforsikringer for å unngå den stadig økende offentlige helsekøen. Regjeringen lider av en privat allergi og vil ikke samarbeide med private for å redusere helsekøen. Høyre ønsker å slippe alle gode krefter til for å redusere helsekø og ventetid. Vi gjorde det sist vi satt i regjering, og helsekøen gikk ned med 70.000. Under de rødgrønne har den økt med 50.000.

På fredag ble begeret åpenbart fullt for Helga Pedersen. Ikke slik å forstå at hun tok et oppgjør med egen politikk og resultatene av den, men fordi hun mislikte at jeg snakket om behovet for mer skreddersøm for å få flere funksjonshemmede med i arbeidslivet. Jeg nevnte ikke AP med et ord, men snakket om Høyres politikk.

Helga svarte med å be meg ”klappe igjen.”

Jeg forstår det er ubehagelig for Arbeiderpartiet at de har havnet i bakleksen med sin velferdspolitikk og i velferdsedebatten generelt, og at de ser det stivbeinte systemet holder folk utenfor arbeidslivet – men da er ikke løsningen å angripe oss som vil få flere inn i arbeid. Det vi trenger er politikk som gir muligheter for alle.

Høyre har foreslått en rekke velferdspolitiske tiltak som ville gitt flere mennesker en ny sjanse. Arbeiderpartiet har konsekvent stemt mot disse. Blant annet inviterte jeg til en stor nasjonal dugnad for å hjelpe voksne med manglende lese- og skrivekunnskaper. Mange av disse har havnet på uføretrygd helt unødvendig. Du er ikke syk fordi skolen har sviktet deg, du trenger hjelp til å lære å lese og skrive.

Jeg lover at Høyre kommer til å fortsette å utvikle vår velferdspolitikk. Arbeiderpartiet får det ikke noe lettere i velferdsdebatten fremover.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Erna Solberg | september 30, 2010  

Får Norge endelig innført personvalg?

Norge er snart det eneste landet i Europa hvor velgere ikke har mulighet til å påvirke hvilke personer som velges inn i nasjonalforsamlingen.

Høyre har i flere runder jobbet for å få dette endret. Derfor synes jeg at Martin Kolbergs politiske signaler de siste dagene om at han i alle fall (og kanskje Arbeiderpartiet?) er på gli i spørsmålet om å gi velgerne mer makt.

For meg er det et paradoks at i Norge utsettes fritidspolitikerne våre for velgernes personvalg. Både ved kommune- og fylkestingsvalg kan du gjøre endringer på listen, mens landets heltidsbetalte stortingsrepresentanter – vi slipper at velgerne gir sin mening om oss.

Jeg mener personer betyr noe i politikken. Jeg tror at personvalgstemmer gir anledning til å gjøre noen endringer på stortingsvalglisten, for velgerne vil bidra til å gi enkeltrepresentantene en sterkere tilknytning til valgkretsen sin og mandat hjemmefra enn det vi har i dag.

Det vil også kanskje bidra til at flere stortingsrepresentanter jobber hardere for å bli kjent i sin valgkrets, og dokumentere hva de jobber med og hvilke saker de prioriterer.

Utgangspunktet for Martin Kolbergs nye tanker er Stortingets kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av et representantforslag fra Per-Kristian Foss, Jan Tore Sanner, Ingjerd Schou og meg. Dette forslaget er egentlig en liten omkamp, for da vi behandlet ny valglov i 2003, lå det inne et tilsvarende forslag fra Bondevik II-regjeringen.

Jeg hadde før jeg ble kommunalminister jobbet mye i Høyre for å få til en endring av vår politikk på dette området. Det fikk vi gjennomslag for også i Bondevik II- regjeringen. Da forbauset det meg  at både Arbeiderpartiet, SV og Fremskrittspartiet stemte i mot. Hvorfor de ikke ønsket å gi velgerne større innflytelse var ikke så lett å forstå.

Derfor ble det ikke noe av personvalg i forbindelse med stortingsvalget i hhv 2005 og 2009, men kanskje Martin Kolbergs nye snuoperasjon er et signal på at dette vil bli mulig fra 2103 eller 2017.

Vi har foreslått det samme som Stortinget hadde til behandling i 2003. Det innebærer at partiene lager listen, bestemmer hvem som står på listen, og hvis ikke noen på listen får mer enn 8 % personstemmer – det betyr 8 % av de som er partiets velgere i valgkretsen – så vil den listen partiet har satt sammen gå inn i den prioriteten partiet har gjort. Så hvis for eksempel 8 % har gitt et kryss til nr 3 på listen, så vil den personen gå foran  nr 1 og 2 på listen, hvis de ikke har like mange kryss eller flere.
Personvalgstemmene har ingen betydning for fordelingen av mandater mellom partiene, men altså en fordeling av hvem som får stortingsplassen.

Jeg er villig til å diskutere både prosenten på 8 % og systemet med hvor mange kryss man kan ha, men jeg er overbevist om at personer betyr noe i politikken og at det betyr noe for å få et sterkere personlig mandat for den enkelte stortingsrepresentanten.

Derfor er jeg glad for Martin Kolbergs  nye tanker og håper at det blir Arbeiderpartiets tanker.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Erna Solberg | september 23, 2010  

Stråmenn og skremmebilder

Det er flere årsaker til Høyres fremgang fra bunnivået i 2009 og til i dag. Én av dem er at vi tok på alvor det velgerne har sagt lenge: De er lei av politikere som bare krangler, legger skylden på hverandre og tegner skremmebilder av hverandres politikk.

Derfor valgte vi å i mindre grad aktivt oppsøke konfliktsaker med andre partier. Vi ville heller være mindre synlige i media en periode, men da heller være mer synlig med våre forslag og vår politikk. Det tok tid, men det gav resultater.

Komplett fravær av konfliktsaker er naturlig nok ikke mulig. Det er opposisjonens rolle å være kritisk til posisjonen, og den journalistiske dekningen baserer seg også på kritiske kommentarer fra opposisjonen. Slik skal det være.

Men vi svikter vårt ansvar som politikere ovenfor velgerne hvis kritikk ovenfor hverandre er det eneste vi har å bidra med. Uansett om vi sitter i posisjon eller opposisjon. Vi svikter særlig hvis kritikken ikke baserer seg på de faktiske forhold. I politikken ser vi ofte at man tegner opp et bilde av en motdebattant som enten er overdrevet, karikert eller rett og slett feilaktig. I stedet for å angripe den motstanderen man faktisk har, angriper man en annen – som man selv har skapt, og som er langt verre enn den virkelige. Det er dette som kalles stråmannsargumentasjon. Partier som velger slike taktikker gjør nok også seg selv en bjørnetjeneste. Å undervurdere velgerne lønner seg ikke.

Jeg advarte mot debattformen i en tale til Høyres stortingsgruppe, og påpekte også at Høyres sjel ligger i velferdspolitikken. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Helga Pedersen slo til med Arbeiderpartiets nye mantra ”Skattekutt er velferdskutt” og en lang liste over forferdeligheter som ville komme med Høyre i regjering. Hvor listen var tatt fra vet jeg ikke, for det var ikke hentet fra Høyres programmer, forslag i Stortinget eller våre budsjetter. Kristin Halvorsen kunne fortelle at velgerne ikke vet sitt eget beste, og tror for godt om Høyre. Underforstått: De har ikke skjønt hvor forferdelige vi er.

De rødgrønne mener at høye skatter er den beste måten å sikre velferden. Jeg mener det vil svekke den på sikt. Høyre mener at vi må skape mer, ikke skatte mer. Våre forslag om mindre skatt, mer satsing på samferdsel, skole, forskning og innovasjon samt modernisering av staten handler nettopp om å gi oss rom for å trygge varig velferd. Skattelette er virkemiddelet, velferd er målet.

For all del, mitt mål med kronikken er ikke å få mindre fokus på Høyres politikk. Jeg forventer at de rødgrønne vil angripe oss, og at de er genuint uenige i vår politikk. Hvis AP vil bidra til gratis pr for våre løsninger ved å snakke om dem må de gjerne gjøre det. Problemet er bare at AP ikke diskuterer Høyre, men en teoretisk og lett udefinert høyreside som vil ruinere velferden i Norge og skape ”amerikanske tilstander” i helsevesenet.

Det er forståelig hvorfor de gjør det. En slik motstander er tross alt mye enklere å drive valgkamp mot enn én hvor de må forholde seg til fakta.

For fakta er at Høyre i hele sin historie har vært med å bygge velferden, ikke rive den ned.

Høyre-regjeringer har gjort mye for å styrke velferden. Regulering av arbeidstider for barn og ungdom ble fremmet av Høyre i 1890. Vi innførte sykeforsikring i 1894. Vi fattet vedtak om alderstrygden i 1923. Folketrygden kom i 1967, under en Høyreregjering. På 80-tallet åpnet vi samfunnet og gjorde det lettere å få hverdagen til å henge sammen for familiene. En styrking av den personlige velferden.

Også sist vi satt i regjering gjorde Høyre mye vi kan være stolte av. Vi reduserte helsekøen. Rusmisbrukernes interesseorganisasjoner sa at med vår regjering hadde de aller svakeste i samfunnet endelig fått en plass ved bordet. Norge fikk ros av FN for at det ble færre fattige barn i Norge. Var det å rasere velferden, eller å styrke den?

I boken “Hamskifte – den norske modellen i endring” utgitt av FAFO, skriver forfatterne: “Ulike regjeringer har nærmest tatt del i et kappløp om å bygge ut den offentlige velferden og bekjempe fattigdom og ulikhet.”

Én av forfatterne er for øvrig Gudmund Hernes. Med sin fortid som statsråd for Arbeiderpartiet kan han vanskelig anklages for å ha en høyrevridd agenda

Det er forskjell på for eksempel velferdspolitikken til Høyre og Arbeiderpartiet. Høyre mener velferdssamfunnet aldri vil nå et punkt hvor det offentlige kan gjøre alt alene. En god offentlig velferd gir et godt tilbud til mange. Men den svikter ofte dem som har spesielle behov. Den skaper ikke valgfrihet. Den gir mindre rom for fornyelse, og dårligere fleksibilitet. Derfor ønsker vi oss et større mangfold, med mer valgfrihet. Nettopp for å oppnå mer fornyelse og fleksibilitet. Fortsatt finansiert av det offentlige.

Det er forskjell på hvordan Høyre og Arbeiderpartiet vil finansiere velferden. Mens Arbeiderpartiets talsmenn har tatt til orde for å skatte mer, har Høyre sagt vi må skape mer.

Jeg går mer enn gjerne i en konstruktiv debatt med Stoltenberg om utfordringene for velferdsstaten. Både hvordan den skal organiseres, og hvordan den skal finansieres. Men jeg har en innstendig oppfordring til Stoltenberg og andre rødgrønne politikere: La oss gjøre det med ærlige argumenter og fakta, ikke stråmenn og skremmebilder. Nettopp fordi det finnes reelle forskjeller mellom partiene trenger vi ikke konstruere dem.

Jeg vil i hvert fall gi velgerne det de ønsker seg: En ærlig debatt som viser de faktiske alternativene. Fri for skremmebilder og stråmenn. Det tror jeg velgerne vil belønne.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Erna Solberg | september 14, 2010  

Angsten for de private

Har private omsorgsfirma ”sugerør i satskassen”? Er det bare stiftelser som er ideelle og idealistiske? Er eier og driftsform viktigere enn om tilbudet er godt?

Det blåser opp til ny debatt om ikke-offentliges deltagelse i helse og omsorgssektoren. I august krevde Fagforbundet (en av hovedsponsorene til de rødgrønne) at regjeringen skulle forby kommunene å sette ut oppgaver på anbud. Heldigvis fikk de ikke så mye napp.

For en uke siden snudde Bård Vegar Solhjell SVs syn på ideelle organisasjoners bidrag i omsorgsektoren på en femøring – nå var det positivt. Et par dager etter var Fagforbundet på banen med ny rapport og bok som fastslo at de private kommersielle aktørene har sugerør i statskassen – og varslet kamp mot dem.

BT har på lederplass kalt dette ”angsten for de private”. Jeg mener det er et klart og bevisst forsøk på å flytte fokuset fra kvalitet og innhold i tjenester til pasienter, eldre funksjonshemmede og barn – og over til en moralisering over at noen kan tjene penger på dette.

Argumentene er kjente fra barnehagedebatten om utbytter og ”barnehagebaroner”. Jeg tror dette kommer nå fordi kvalitets og innhold snarere er et argument for enn mot private aktører i sektoren, uavhengig av om de er kommersielle eller ideelle. Høyres argumenter om valgfrihet for brukerne og mer mangfold får økt støtte hos folk – da må de kreftene som ideologisk er imot mangfoldet ty til andre argumenter. Vi må regne med at Fagforbundet og Velferdsalliansen kommer til å bruke sin pengesekk (subsidiert av skattelettelser fra regjeringen) for å jobbe mot andre løsninger enn det offentlige.

Når Bård Vegar Solhjell forsøker å lage et verdimessig skille mellom ideelle stiftelser og private selskap – så underslår han de mange engasjerte og kreative fagfolkene som har startet alternative tilbud i en privat selskapsform. De står for like flotte verdier og er like idealistiske som mange som jobber i ideelle organisasjoner og det offentlige.

For et par dager siden fikk jeg en kopi av en mail sendt til Solhjell av den pensjonerte gründeren Anne Elisabeth Bye Nielsen. Hun har i mange år drevet en privat rehabiliteringsinstitusjon i Vestre Toten og opplevd de vanskelige vilkårene den rødgrønne regjeringen har gitt private tilbud.

Hun skriver blant annet :

”Det var med stor interesse jeg hørte på debatten mellom deg og Vibeke Madsen fra HSH.

Private rehabiliteringssentre ble nevnt og det lå i kortene at disse aktørene var “kommersielle”. Etter debatten satt jeg igjen med en sår og vond følelse. Steffensrud Rehabiliteringssenter har vært min arbeidsplass. Betraktes vi som kommersielle fordi vi har bygget opp og drevet dette private rehabiliteringssenteret?

De siste dagene har jeg tenkt mye på hva du sa og jeg kan ikke la være å kommentere dine holdninger og synspunkter på “kommersielle”aktører som f.eks.privat-drevne rehabiiliteringssentre. Bakgrunnen for mine synspunkter er 45 års erfaring som samarbeidspartner med norsk helsevesen. Jeg er nå pensjonist, men brenner fortsatt for å få bedre flyt i helsevesenet til beste for pasientene. For å få til det, må alle “vesener” samarbeide, men utifra like forusetninger og krav.”

Låste holdninger og manglende kunnskap om hva private rehabiliteringssentre bidrar med, hører vi ofte om og det er frustrerende.

Skillet går ikke mellom offentlige, ideelle eller private aktører,- så enkelt er det ikke. Skillet går på tvers av kvalitet. Det er mange gode offentlige aktører, det er gode ideelle aktører og det er gode private aktører. Men det er også mindre gode aktører blant alle disse tre gruppene.

Målsetningen for Høyre er å sikre kvaliteten uavhengig av i hvilken form omsorgen drives. En forutsetning for å sikre kvalitet, stabilitet, langsiktighet og trygghet for pasientene er at alle kategorier aktører må kvalitetssikres, men det må være en selvfølge at aktørene gjennomgår samme kontroll/dokumentasjon ut i fra like kriterier. Da blir det lettere å skille klinten fra hveten.

Steffensrud er bygget opp av entusiastiske og idealistiske eiere og ansatte. Eksempelet viser hvor kunstig det blir å lage skiller av den typen de rødgrønne prøver på. Bye Nielsen er ikke den eneste jeg har vært i kontakt med opp i gjennom årene som har bygget opp tilbud med utgangspunkt i sitt engasjement, og som har våget å tenke alternativt rundt hjelp og behandling.

På en måte har de rødgrønne banet veien for at flere av de kommersielle selskapene har utvidet aktiviteten i Norge – fordi små private ikke har rygg til å leve med dagens uforutsigbare prosesser.

Oppslagene med Fagforbundet og Solhjell er et varsel om hvor de vil føre debatten fremover. I Høyre skal vi fortsatt snakke om at et godt og mangfold tilbud gir bedre og mer individrettede tjenester. Vi skal styre etter kvalitet, valgfrihet og verdighet. Ikke etter hvem som eier og driver et tilbud. Det offentliges ansvar er å sikre at tilbudet finnes, finansieres og er av høy kvalitet.
Og som et apropos – ofte hevdes det at de private bare tar de ”enkle” tilfellene. I Dagsavisen sto følgende i et oppslag for et par dager siden:
”Gerd Astri Solberg er ikke i tvil om at det frie valget er en fordel. Da hun ble rullestolbruker for tre og et halvt år siden, ble hun samtidig avhengig av fleksibel hjelp.
– Hjemmehjelpen i bydelen sa rett ut at det ikke var så lett å stille opp for meg. Jeg bladde meg fram i mappen jeg fikk over aktører, og prøvde å ringe flere forskjellige.
Til slutt fikk hun snakke med Carema Omsorg, som siden har stått for hjemmehjelpen hos Solberg.
– Jeg sov godt natten etter at jeg hadde snakket med dem. Det var en stor sten som falt fra mitt hjerte.”

Dette er valgfrihet, kvalitet og verdighet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Erna Solberg | september 8, 2010  

Det viktigste først

På ethvert område hvor man ønsker å gjøre endringer må man prioritere det viktigste først. Om huset ditt er i ferd med å falle sammen hjelper det for eksempel lite å bytte gardiner, hvis det er grunnmuren som er problemet.

Slik er det også med skolen. Nå sier ikke jeg at skolen holder på å falle sammen, men det er et problem at 1 av 5 norske elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. Det er et problem at 30 % av elevene ikke fullfører sin påbegynte videregående utdanning. Og det er et problem at 70 % av norske elever ikke får den tilpassede undervisningen de har krav på.

Da må vi gjøre det viktigste først.

Jeg har vært på mange skoler i forbindelse med skolestarten de siste ukene. Og jeg har blitt imponert av mye av det jeg har sett. Særlig har jeg blitt møtt av en mengde dyktige og engasjerte rektorer.

Hvor viktige gode rektorer er for en god skole har blitt dokumentert i boken ”Riktig rektor?” skrevet av Morten Melhus og Pernille Dysthe. De har intervjuet 11 rektorer som alle har snudd dårlige resultater til å komme godt over gjennomsnittet.

Forfatterne peker på at det først og fremst ikke er mangelen på ressurser som er problemet i skolen, men mangel på god ledelse. De peker på at gode ledere utgjør forskjellen på A- og B-skoler, og at det er et skille i norsk skole som er høyst reell. I Aftenposten uttalte de at ”Tusenvis av norske skolebarn får dårligere skolegang på grunn av dårlige skoleeiere.”

Skoleeiere er ikke rektorene, det er politikerne. På fylkes- og kommunenivå er det politikere som er skoleeiere, og som må ta sitt ansvar for at skoleledelsen gjør en god jobb.

Å ansvarliggjøre skoleledelsen for de resultatene den enkelte skole oppnår er en viktig del av politikernes jobb. Men det må også satses på bevisst utdanning i det å være en god leder.

En annen avgjørende faktor, ja den aller viktigste, er gode lærere. Syv av ti lærere melder selv at de har behov for mer etter- og videreutdanning. Det er en oppgave skoleeiere og skoleledelse må gå sammen om å løse på en god måte slik at kunnskapsnivået hos norske lærere heves, og i tur kunnskapsnivået hos norske elever. Byrådet i Bergen fortjener ros i så måte for å ha gjort en god innsats med å være aktive og bevisste skoleeiere som har satset på etter- og videreutdanning

Høyre har foreslått egne opplegg for etter- og videreutdanning av lærere hvor innsatsen er målrettet for å oppnå en kompetanseheving i de fagene og på de skolene hvor det er størst behov.

Man kan ikke prioritere alt på én gang, man må gjøre det viktigste først. Det viktigste for Høyre er bedre skoleledelse, bedre skoleeiere og bedre lærere. Vi prioriterer det fordi vi har like høye ambisjoner for barn, som barn har for seg selv.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen har i liten grad tatt disse utfordringene på alvor. Når Høyre har forsøkt å løfte problemstillingene har vi blitt møtt med anklager om at vi setter skoler og lærere i gapestokk. Halvorsen har valgt å bruke sin energi på å detaljstyre det som er mindre viktig. Da tenker jeg f.eks på at det er blitt et lovbrudd for kommunepolitikere å heller bruke fruktpenger på en god lærer, enn flere pærer. Og at hun nå sysler med tanken om å lovfeste hvor mange elever det kan være per lærer.

Høyre er ikke imot frukt og grønt i skolen, men vi er mot at det skal prioriteres på bekostning av mer etter- og videreutdanning. Høyre er ikke imot flere lærere i skolen, men vi er mot at det skal prioriteres foran bedre lærere i skolen.

Å gjøre norsk skole handler om å prioritere det viktigste først. Høyre vil prioritere bedre skoleeiere, bedre lærere og bedre skoleledelse.

(Denne artikkelen står på trykk i min BA spalte 8 september – men ligger ikke på nett, derfor publiserer jeg den her og :) )

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Erna Solberg | august 12, 2010  

Utakknemlighet er regjeringens lønn

I politikken, som i hverdagslivet, er det greit å huske på hvem som er ens venner og hvem som har hjulpet en. Makten i regjeringsapparatet gjør det motsatte når de nå vil strupe de private barnehagene som har hjulpet dem nå sitt viktigste velferdsløfte fra 2005.

Regjeringen har sendt ut et forslag på høring om å nekte private barnehager å ta ut utbytte, og fristen går ut denne uken. Kamp mot såkalte ”barnehagebaroner” (som ikke finnes) er bakgrunnen. Resultatet blir noe annet. Private Barnehagers Landsforbund vurderer nå å stenge barnehager. Færre vil starte nye. Nedleggelser kan bli realitet.

Det er ekstremt synd. Vi var endelig kommet til et punkt hvor vi kunne fokusere mer på kvaliteten og innholdet i barnehagene. Barnehageportaler, valgfrihet og bedre kvalitet ville være det neste naturlige steget. I stedet vil regjeringens forslag, hvis det gjennomføres, rote det hele til.

De private barnehagene er en av våre viktigste velferdsleverandører. De bør roses for den jobben de gjør. Vi politikere burde se på hvordan vi kan gjøre det lettere for dem å drive, derfor har Høyre jobbet for å likestille offentlige og private barnehager.

De private barnehagene har sørget for å levere det velferdsløftet for norske familier som gode, trygge barnehageplasser er. De ble invitert av det offentlige til å bidra, under ett sett regler. Nå som de rødgrønne har fått det som den ville ha det, skal de endre reglene og strupe de private.

Politikkens mål handler mer om å sende symboler om å ”ta de rike”, uansett om det får negative konsekvenser for familier og barn, og uavhengig om det er snakk om folk som faktisk er rike i det hele tatt.

For sannheten er jo at de færreste barnehagegründere er rike. Dette er folk som mest av alt er opptatt av å gjøre en god jobb, levere en god tjeneste og – ja – gjerne tjene til litt på det. Noe de færreste uansett gjør. I følge Ailin Aastvedt, forskeren som har laget rapporten Regjeringen baserer seg på, er det bare ett eller to selskaper som tar ut store utbytter!

Når Kristin Halvorsen nådde sitt barnehageløfte – langt på overtid – var det takket være den utrettelige innsatsen fra de private barnehagene. Tall fra SSB viser klart at de har båret hovedvekten av de nye barnehageplassene. Fra 2000 til 2008 kom det 872 nye barnehager i Norge. Nesten 9 av 10 av dem var private.

Ikke bare reddet de en presset statsråd som hadde lovet egen avgang. De private barnehagene gjør det også til gagns, med mer fornøyde foreldre enn dem som har barn i offentlige barnehager.

Dette er ikke noe jeg eller Høyre har funnet ut eller på. Det står svart på hvitt i en undersøkelse Kristin Halvorsens eget Kunnskapsdepartement har bestilt.

Staten bruker milliarder av kroner på å betale private selskaper som får ta ut utbytte, enten de legger asfalt på veiene våre, selger ammunisjon til hæren vår eller lager medisiner til helsevesenet vårt. Hvorfor er plutselig barnehagene blitt Den Store Stygge Ulven for rødgrønne politikere?

Denne forskjellsbehandlingen kan vanskelig ses på som annet enn enda et utslag av de rødgrønnes private allergi.

De private barnehagene burde roses og oppmuntres. Hvor heldige er vi ikke i Norge, som får velferdstjenester levert på gode og solide måter av andre enn staten? Selvsagt skal staten betale nok til at barnehagene blir tilgjengelige for alle. At skattebetalernes penger skal sløses bort ved at staten gjør alt selv – isolert fra kreativitetsfremmende og kostnadsbesparende konkurranse – er derimot bare tull.

Det er mye idealisme i de private barnehagene, men med idealisme alene – uten noe kapital – kommer man ikke langt. Det er derfor regjeringens forslag om å nekte private barnehager å ta ut utbytte, er så katastrofalt. Småbarnsforeldre risikerer nå nedleggelser og stengninger av private barnehager, og vordende foreldre vil måtte se at færre vil våge å etablere nye barnehager. Noe regjeringen selv innrømmer i sitt forslag til ny forskrift.

For Høyre er det et mål å slippe alle gode krefter til. Skal vi sikre en varig velferd i Norge, må vi lære oss å gjøre ting smartere og bedre. Den serviceinnstilling, idealisme og kostnadsbevissthet som skapes av at private slipper til i barnehagesektoren er en god ting.

Uten de private barnehagene hadde det vært lite barnehagepolitikk å skryte av for de rødgrønne. Det fortjener de honnør for, ikke karakteristikker om ”barnehagebaroner” og regelverk som i verste fall fører til at mange av dem legger ned.

(Innlegget har stått på trykk i VG 10.08.2010)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Erna Solberg | august 10, 2010  

Vi trenger en høring om Hardanger

Økonomer, ingeniører, naturvernere, politikere, hele Bergen og halve Sandviken har ytret sine meninger om høyspentmastene i Hardanger. Det er mange stemmer i debatten om dette betydelige naturinngrepet. Diskusjonen har ført til at flere enn energibyråkratene har fått presentere argumenter og synspunkt. Det mener jeg gir oss gode grunner til å revurdere både traseene, om kabling er bedre og hele utbyggingen.

Saken om høyspentledningen Sima-Samnanger har to sider. Vi forstår at det må tas hensyn til forsyningssikkerheten i Bergensregionen. Vårt moderne samfunn er sårbart, og Norge trenger et moderne kraftnett. Behovet for mer strøm i Bergensområdet ar en av grunnene til at jeg ønsket gasskraftverk på Mongstad velkommen. Etter min mening er det ikke aktuelt å spille med forsyningsikkerhet.

På den annen side har vi hensynet til Hardangernaturen. Høyre vil gi fremtidens nordmenn de samme muligheter til vakre naturopplevelser som nåtidens nordmenn. Byggingen som skal skje nå har minst et 50 års perspektiv over seg. Jeg mener denne generasjonskontrakten er en forpliktelse som er viktig å overholde. Mange andre deler også denne oppfatningen.

En meningsmåling har vist at 55,7 prosent nordmenn er motstandere av kraftlinjen gjennom Hardanger. Bare 18,3 prosent støtter utbyggingen. Senterpartiet har landsmøtevedtak mot luftspenn. SV er heller ikke begeistret for løsningen som er valgt. Internt i Arbeiderpartiet er det også strid. Det kan vil lese om hver dag.

Denne splittelsen burde ha fått varsellampene til å lyse rødgrønt både hos olje- og energiminister Terje Riis-Johansen og Statnett. De burde skjønt at en sak som dette krever en åpen beslutningsprosess og solid politisk håndverk. Debatten som går nå vitner om det motsatte. Regjeringen har holdt kortene tett til brystet, det har ikke vært åpne faglige debatter om alternativer. Vi så hvilke konflikter som tårnet seg opp, og i 2007 foreslo vi i Høyre at det skulle utarbeides nye retningslinjer som ga mer jord- og sjøkabling når nye nett trekkes .

Høyre har derfor tatt initiativ til en åpen høring for å gi en skikkelig gjennomgang av sakens mange sider. Vi er nødt å gjennomføre dette på egenhånd siden regjeringen skjuler seg bak byråkrati og lukkede dører. Det er mange spørsmål som fortjener oppklarende og fullstendige svar. Har naturens egenverdi blitt tilstrekkelig vektlagt i beregningene? Finnes det andre traseer som er reelle alternativ? Hvordan bør vi legge høyspentledninger i fremtiden?

Sjøkabler har vært lansert som en løsning i Hardanger. Den sparer oss for større naturinngrep, men vil koste mer å bygge. En av innvendingene har også vært at teknologien ikke er moden for bruk ennå. Det kan vi delvis takke regjeringen for. De avviste nemlig Høyres forslag å etablere et fagråd som kunne fungert som pådriver for raskere utvikling av kablingsteknologi. En sjøkabel i Hardanger kunne stadfestet Norges posisjon som verdensledende på undervannsteknologi.

I fjor foreslo vi også at regjeringen skulle utarbeide klare retningslinjer for mer bruk av jord- og sjøkabler i kraftnettet. Det ble nedstemt. Vi trenger en bred politisk enighet om fremtidig norsk nettpolitikk. Snart kommer det flere lignende saker opp til behandling. Det er blant annet planlagt en kraftlinje mellom Fardal i Sogn og Ørskog på Sunnmøre som kommer til å krysse fjordlandskap 25 kilometer fra turistmagneten Geiranger.

Jeg mener det er viktig å huske på at politikere av og til er nødt til å ta upopulære beslutninger. Det er en del av jobben vår. Før man tar en upopulær avgjørelse må man imidlertid være helt sikker på at det riktige alternativet blir valgt. Jeg er ikke sikker på om dette har skjedd i Hardanger. Høyres høring vil hente gode og gjennomtenkte innspill som regjeringen må bruke til å revurdere den beslutningen de har tatt.

(Innlegget har stått på trykk i Bergensavisen 10.08.2010)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Erna Solberg | juni 14, 2010  

Trygt Norge

Sommeren er tid for ferie og hygge for folk flest. Dessverre er det også høysesong for mange kriminelle. Hver sommer er avisene preget av oppslag om hvordan kriminaliteten rammer.

Det vil merkes godt i hele landet. Vi har hatt en jevn utvikling med stadig mindre synlig politi i gatene. Bare de to siste årene har sentrum politistasjon i Bergen blitt nedbemannet med 25 årsverk. I Oslo sentrum har antall politifolk blitt halvert på 20 år. Politiet gjør så godt de kan med ressursene de har til rådighet, men det er umulig å kutte så mye uten at det går utover publikum.

Det er mye som påvirker hvilke rammer politiet har å jobbe med, men arbeids- og ressurssituasjon er til syvende og sist et politisk ansvar. Et ansvar de rødgrønne har sviktet.

At det blir mindre politi utfordrer lovlydige folks trygghetsfølelse, og det styrker trygghetsfølelsen til de kriminelle. Det motsatte av hvordan det burde være.

Ikke bare trues tryggheten til innbyggerne, men også politiets egen trygghet. I vanskelige og muligens farlige situasjoner opplever de å ikke kunne tilkalle forsterkninger. Utviklingen er rett og slett uakseptabel.

Vi har i fem år hatt en justisminister som har lovet bedring. Som har skrytt av innsatsen til regjeringen. Og som har fortalt oss at regjeringens justispolitikk er en suksess. Det er en historie Knut Storberget blir stadig mer alene om å fortelle.

Høyre mener kriminalpolitikken er moden for en skikkelig gjennomgang. Derfor jobber vi nå med en helhetlig kriminalplan som skal danne grunnlaget for politikken vi vil føre i regjering. På noen områder har vi allerede konkludert.

Først og fremst: Politiet må få mer ressurser hvis vi skal ha mer synlig politi i gatene. Derfor vil Høyre frem mot 2015 bevilge 1,4 milliarder ekstra til 2000 flere politimenn- og kvinner enn i dag. Nyutdannede fra Politihøgskolen skal se frem til arbeid, ikke arbeidsledighetskø.

Vi har påbegynt opptrappingen i våre budsjetter. Bare for 2010 har vi foreslått å styrke politiets driftsbudsjett med 220 millioner. Frem mot 2015 vil Høyre bevilge 1,4 milliarder ekstra til 2000 flere politimenn- og kvinner enn i dag. Nyutdannede fra Politihøgskolen skal se frem til arbeid, ikke arbeidsledighetskø.

Politiets infrastruktur påvirker hvordan ressursene brukes. Det sier seg selv at når politiet i Bergen opplever at de må til Trondheim, og politiet i Oslo drar til Vadsø, for å sette folk i varetekt har vi et problem. Politiet bruker en hel arbeidsdag eller mer på fangetransport, og kostnadene er store. Derfor mener Høyre at varetektsplasser fremover må plasseres nærmest mulig de operative politikamrene for å redusere reisetiden.

Organiserte kriminelle står direkte eller indirekte bak mye av den tyngste og groveste kriminaliteten. Også mer hverdagslig kriminalitet som innbrudd i private hjem og biler øker nå i omfang fordi den er blitt organisert. Noe som har blitt tydeliggjort gjennom opprulling av flere saker med omreisende bander av østeuropeiske kriminelle.

Å stanse utenlandske kriminelle ved grensen vil derfor være noe av det mest effektive vi gjør.

Det er EU som kan vedta de nødvendige endringene. Norge kan slåss for at EU gir oss de nødvendige hjemlene til å utvise EØS-borgere som utnytter bevegelsesfriheten på det groveste. Her mener jeg regjeringen har sviktet.

Høyre mener også at utenlandske kriminelle bør sone i egne avdelinger for å hindre dem i å knytte nettverk i Norge. Innsatsen for å kjøpe soningsplasser for dem i hjemlandet må trappes opp. De man ikke får kjøpt plass til i utlandet skal transporteres rett fra fengsel til hjemlandet etter endt soning.

Nulltoleranse mot narkotika vil fortsatt være viktig for Høyre fordi det har enormt ødeleggende effekter på den enkelte bruker, familie og venner og samfunnet som helhet.

Førsteskansen mot narkotika er tollvesenet. Økte bevilgninger vil gi økte beslag, og mindre innførsel.

Høyre vil gjøre salg av narkotika på eller ved skoler, barneverninstitusjoner og andre steder der barn og unge oppholder seg, samt til barn og unge generelt, straffeskjerpende.

De som ønsker avrusing må få et bedre tilbud enn i dag. Høyre vil legge til rette for mer avrusning enn i dag, blant annet gjennom å hilse private og ideelle organisasjoner velkommen og å lære fra vellykkede programmer i utlandet.

Jeg håper arbeidet med krimplan vil engasjere, og jeg håper at de av dere som har synspunkter på det tar kontakt med oss. Bruk gjerne e-postadressen politikk@hoyre.no

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Erna Solberg | mai 10, 2010  

“Skolen, det er meg”

I min tale til Høyres landsmøte i helgen snakket jeg om utfordringene i norsk skole, og hvordan disse kan løses.

Jeg påpekte noen faktiske forhold om norsk skole som bør bekymre alle som ønsker en god skole som gir våre barn en best mulig start på livet.

• 1 av 5 elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive godt nok.
• 1 av 3 elever dropper ut av videregående utdanning.
• 70 % av norske kommuner følger ikke Opplæringslovens pålegg om tilpasset undervisning.
• Syv av ti lærere sier at de har behov for mer etter- og videreutdanning.
• 900 plasser til videreutdanning i matematikk og språk står tomme.

Deretter etterlyste jeg en kunnskapsminister med ambisjoner om å løse disse problemene, og fortalte om hva Høyre hadde foreslått og hva vi ville foreslå.

Svaret jeg fikk fra Kristin Halvorsen i VG var at ”Erna svartmaler skolen”.

Kristin Halvorsen har en argumentasjonsteknikk hvor hun oppfører seg fornærmet på vegne av skolen eller på vegne av lærerne hver gang noen er uenig med henne. Slik vil hun unngå å diskutere fakta.

Kunnskapsministeren burde heller ta heller en saklig debatt om skolen. For hvordan skal de løse problemene i skolen hvis de ikke vil innrømme at de finnes?

Jeg kritiserer ikke skolen. Jeg kritiserer Kristin Halvorsen, og det gjør jeg fordi hun ikke gjør nok for å løse problemene. Kunnskapsministeren er ingen solkonge i norsk skole, og hun kan heller ikke forvente å bli behandlet som en.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

« Nyere innleggEldre innlegg »

Kategorier

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00